madeleine er skjult; i kjærlighet
ung, naiv. liker kjærlighet. oslopike.
torsdag, juni 05, 2008
angrepet av kjolearmadaen
det var en tirsdags kveld. fra klokka halv åtte på morgenen hadde jeg [tatt banen til byen, tatt buss til lovisenberg, gått bittelitt, hentet leiebil, kjørt hjem, hjalp rebølla med nynorskkorrektur samtidig som jeg spiste en yoghurt, hastet videre, vekket morratrynet og dratt ham ut av senga, hjem igjen, gitt morratrynet mat, begynt å bære poser og esker og ymse ut i bilen, fått hjelp til det tyngste, kjørt til torshov, løpt ut av bilen til esso for å ta ut penger til parkering, det ble bare failmelling, løpt videre til baker hansen for å ta ut penger, betalt parkeringa, bært opp og ned fire etasjer poser og esker og ymse, hentet rebølla, hjem for å la henne spise, samt laste med senga og bokhylla, ut igjen, mellomlandet i senga på fortauet med iskrem, fått de to sterke til å bære senga og bokhylla opp de berømte fire etasjene på torshov, kjøre morratrynet hjem og kjørt hjem selv, handling på butikken, til t-banen for å hente en forvillet flicka som skal bo på mitt rom i to måneder, støvsugde meg ut av rommet, pakket ut av frys, kjøl og kjøkkenskap med hjelp av ny roomie, kjørte til torshov, bar opp siste rester, pust i bakken] vært i aktivitet. flytteaktivitet.

deodoranten jeg hadde tatt på meg halv åtte var et vagt minne, ideen om at dongribukse er et fint plagg å flytte i i tredve grader var blankt avfeid, håret var også deretter. jeg var sulten, jeg var tørst, jeg var sliten. nå skulle vi på IKEA.

etter en pause med köttbullar og en ekkel dessert, hev vi oss rundt. her skulle det handles. bordet vi skulle ha på kjøkkenet måtte man kontakte noen som jobbet der for å få. på IKEA kan ikke sengefolka noe om bordene, bordfolka noe om sengene, usw. så etter litt for mange bomturer var det jeg som ble stående å vente ved bordet. og, som beskrevet i forrige avsnitt, jeg var ekstremt hot, fresh, og følte meg virkelig bekvem med meg selv.

så kom de.

se for deg. tre jenter mellom seksten og atten. deres to veldig unge mødre. i flokk. de sier ikke noe, de bare ser. de ser deg. alle hadde langt, nyvasket og nystelt hår. alle var ekkelt solbrune. og, som om ikke det holdt. alle hadde kjole på. fine, antagelig nye av året, sommerkjoler. lårkorte.

på IKEA.

og hadde ikke det vært at jeg, der jeg sto, var dagens bekreftelse for dem om at det fortsatt fantes en haug som verken ante forskjell på shampoo og balsam, eller fant frem til en solflekk hvor en kunne sole seg, så hadde jeg nok latt dem gå forbi i all sin pryd uten at jeg hadde tenkt noe videre på det. men de gjorde min ufreshness så mye mer ufresh, at akkurat da ville jeg bare gå hjem å legge meg.

det er i sånne øyeblikk man tar avgjørelser som "jeg skal aldri igjen gå hjemmefra uten å være smellfin." idiotisk avgjørelse forøvrig.
posted by madeleine @ 12:22  
1 Comments:
  • At 9/6/08 22:57, Blogger Carita said…

    tsss... det er i sånne situasjoner man kan tenke på hvor utrolig tilfredsstillende det er å ta i et tak, få skittende og hardhudede hender! Tilfredsstillelsen av å faktisk tørre å være barsk og se ut som det også...

     
Legg inn en kommentar
<< Home
 

...liker Jesus, matematikk, pus, venner, gutten min, god mat og det å være glad.

 
hva var det jeg sa?
tidsmaskin
sånn ellers -

hvis du har noe du ville ha sagt, send det til madeleii på ulrik.uio.no, foreksempel. som oftest er jeg nokså grei.

vinker