madeleine er skjult; i kjærlighet
ung, naiv. liker kjærlighet. oslopike.
fredag, oktober 31, 2008
Madeleine er...
Aiaiai. Alltid like interessant hvor mye som blir veldig fristende, og ikke minst nødvendig å gjøre når man har oblig som må være innlevert om omkring fjorten timer. For eksempel å spørre google hva Madeleine er.

Muligens litt preget av en forsvunnet navnesøster.

- Redd Madeleine er solgt.
- Sterk teori at Madeleine er død.
- Madeleine er i god behold
- Madeleine er ikke den eneste!
- Madeleine er syk

Aller koseligst er forsåvidt at det første som dukker opp er "Madeleine er skjult: i kjærlighet". Med tanke på at jeg aldri har gjort noenting for å være pop i google.

Tilbake til diff.likninger og debugging. Og å forstå litt mer.
posted by madeleine @ 00:06   0 comments
onsdag, oktober 29, 2008
Iiii!
Jeg sliter med å sette ord på hvor ekstremt glad jeg blir av snø. Det er ikke begrensninger - i dag er det et konstant jubelkor inni meg som bare er dritfornøyd. Jeg tror kanskje de hviner, de også.

Da kan obligen være så vrang den bare vil, og det er helt okå å spise sjokoladesmågodt til frokost mens man hører på "let it snow", "driving home for christmas" og "oh holy night" (eric cartman). OG jeg gir blaffen i at alt kollektivt er forsinket, for bussjåføren var svenske og veldig blid. Og jubelkoret fortsetter å synge.

Det kan være jeg er litt belastet etter å ha hatt sommer fra februar til august. At det er derfor. Men det legger ingen demper på feiringa. Her er det fest og glede!

Og i helga skal jeg hjem til mine pusekatter og min familie. Sammen med han fine. Så alt er egentlig veldig bra.
posted by madeleine @ 10:36   0 comments
mandag, oktober 27, 2008
"Lys!"
"Lys!" tenkte han, la oss kalle ham for Espen Nyli Skapland. Han var en kreativ sjel, hadde alltid likt seg best når han kunne bruke fantasien, og sette den inn i en form som hadde noe for seg. Realitetene hadde aldri trengt seg så hardt inn på ham, ganske enkelt. Det viktigste var det frie, det lekende mennesket. Han var svigermors drøm og et sjarmtroll av dimensjoner. Det var kanskje i større grad dette som hjalp ham gjennom videregående, og da verneplikten var unnagjort på de mest pasifistiske måter, hadde han tatt et valg. Arkitekt. Nei, han kom kanskje ikke ut fra ntnu med de beste karakterene, men han forestilte seg noe viktigere; å være kreativ leder.

Og det var nettopp i hans første store sjanse til å vise seg, at det var en, og bare en tanke som slo ham umiddelbart. "Lys!". Han sa det høyt, bygde opp slagord, rim, refreng, for å få de mer erfarne arkitektene med på ideen. "Jeg ser for meg... en yrende arbeidsplass. Energi! Folk er glade, folk trives. Og hvor får de energien fra? Glem kaffeautomat (/kakao-), glem treningsstudio i kjelleren, her får de energien direkte inn i jobbatmosfæren. Sola skal være sentrum!"

De kunne jo ikke annet enn å gi jyplingen lov til å prøve seg. Et stort bygg vokste opp ved Sogn i Oslo, med masse glassruter, for å slippe sola inn til sin rette plass. Espen Nyli Skapland var storfornøyd. Han visste han hadde gjort en forskjell.

Kontorarbeiderne kom i gang på sin nye arbeidsplass. Ting så ut til å være bra, Nyli Skapland følte dette var kanskje noe av det største han kom til å ha i sin portfolio. Bilder, slagordene og det overordnede temaet "Lys!".

Inntil han fant ut at kontorsjefens største utgift oktobermåned var svarte laken.
posted by madeleine @ 23:31   3 comments
søndag, oktober 26, 2008
Burde burde burde
Det er som jeg sa i går til gutten som holdt rundt meg: det er akk, så mye koseligere, i blant (ikke alltid, for all del), å bare være hjemme, spise god mat, se på litt surr på tv, han løser kryssord mens jeg løser killersudoku, enn å pese med å være sosial. Eller generelt pese.

Burde?

Klokka fire samme dag hadde jeg servert det som skulle være frokost men i større grad var lunsj til to sultne gutter. Plutselig viste det seg at den ukjente gutten hadde spilt saksofon. I garden. Saksofon går for å være et veldig trygt instrument å kunne traktere, for som regel slipper du impulsive utfordringer, i motsetning til de som er drevne på gitar eller piano. Hvis du ikke har med deg saksofonen, kommer du heller ikke til å spille saksofon, slik går den generelle regelen. Bortsett fra at denne gutten var på besøk hos meg og ida marie. Og i vårt hjem har vi per dags dato bare et instrument - og det er min saksofon. Gutten tok heldigvis utfordringen på strak arm, skrøt av min finfine saksofon ("Å, det er en Amati!" "Ser jo at du har spilt en del som har et sånt munnstykke" (...)), og flesket til med Swinging Safari (også kjent som pappas klassiker), Öppna Landskap, flere tv-introer med mer.

Og hele denne greia med å stille klokka er en fin idé på en måte. Jeg elsker at det blir tidligere mørkt og sånt. Fordi jeg gleder meg som en unge til jul. Alltid. Men nå har jeg endt opp med å sove for mye i natt, så jeg klarer ikke fokusere med øynene. Jeg kommer til å gå og myse i hele dag. Kjempefint.
posted by madeleine @ 12:11   1 comments
torsdag, oktober 23, 2008
Polynomklipp
Vi heter polynomgjengen, og graden blir bestemt av hvor mange medlemmer som er til stede. Med andre ord er det en skybert, en konstant i mellom oss hele tida, for hvis vi er to, er vi et andregradspolynom, som som kjent gjerne har en konstant. Fine folk.

Og midt under forelesning i informatikk om klasser, bestemte jeg meg for at det nå var på tide med en klipp av manken. Mars var sist gang, så, ja, jeg var gått flere måneder over tiden. Heldigvis ikke med større følger enn at større del av håret måtte klippes vekk. Jeg og Rebølla fant en frisør på Grønland, han pratet ikke norsk, men det gjorde nesten han andre som jobbet der. Vi skulle bare vente litt, for det var ei dame som satt i stolen allerede. Hun var tydeligvis svært misfornøyd med noen extensions hun hadde satt på der, fordi det syntes. Og kjentes. Og herrelig, guttene på jobben hennes hadde sett at det var extensions. Så hun satt og gnudde i en god time før jeg ble klippet. Kjappe kvarteret, ferdig, ut. Tohundreogfemti, en fin, helt okå klipp. Deilig. Men jeg bare tenkte, du forventer ikke norsk behandling når du stikker til Grønland for frisørbesøk eller hva-som-helst-besøk. For eksempel er det svært sannsynlig at kammen din har blitt brukt før. Men kjære vene. Det går fint. Voks opp.

Og jeg tror jeg liker alle ikke-nordmenn best når det kommer til klippinga.
posted by madeleine @ 20:14   0 comments
mandag, oktober 20, 2008
Regnet er en venn
Etter en helg på guttetur, et fly som var forsinket med gode to timer og lite søvn søndag til mandag, synes jeg det var en altfor god idé å bruke tid i dusj, på å pynte seg, og å sitte og høre på Lillebjørn i kjøkkenkroken. På en måte er jeg definisjonen av harmoni, bortsett fra at jeg er littebittegranne sulten.

Bergen var fin, den, det regnet - vi hadde jo tross alt kommet frem til at det ville vært skuffelse og ikke glede hvis det ikke regnet hele helga. Fløibanen var på mange måter helt middels, men veldig ok. Også har det et VilVite-senter vi besøkte (forøvrig nesten nøyaktig ett år etter teknisk museum) som var koselig, men da backet jeg ut fra gutteklubben grei og ble med ida marie på småshopping.

Søndag fant jeg meg en liten grønn økologisk oase av en kafé nederst i korskirkeallmenningen. Jeg gikk inn og trodde at chai eller rooibush var det jeg ville ha. Etter et kvikt blikk på menyen ble det heller varm eplejuice med sukker og kanel. Mmm. Og etterpå kom gutta og min gentlemann kjøpte en lun brownie til meg. Rett før hadde jeg tuslet litt i gatene rundt brygga, midt i 'Bare skyer beveger stjernene'-verden. Jeg fant en pusekatt som ville ha litt oppmerksomhet, akkurat som jeg. Og to småfugler som koste seg på et kafébord. Og paraplyreperatøren. Jeg tror kanskje Bergen på egenhånd er finest, eller i det minste Bergen uten guttetur.
posted by madeleine @ 10:48   1 comments
søndag, oktober 12, 2008
Det å danse
Det er uten tvil litt pinlig å ha tidenes danseløve som kjæreste mens min dansekarriere er litt mer variert; halvannet år riverdance (hadde jeg bare visst da hvor lenge det kom til å etterfølge meg...), to år som danseinstruktør for barn, og litt ymse opptredener på barneskolen. Kanskje var det også litt derfor jeg begynte på ballett i høst. "Og tenk hvilken holdning jeg vil få hvis jeg bare lærer meg litt ballett!"

Jeg hadde litt rett også. På en måte. Ikke er jeg blitt så veldig mye lengre og strakere i ryggrad og nakke, men bein i nesa har jeg hatt ganske lenge. Og det kombinert med at jeg kjøpte Lillebjørns samlede. Han har to sanger om dansing.

Ååå, fordi vi må danse før vi dør (egentlig Gutten med lutten)
Og et stev med tittelen Danse, ikke gråte nå.

Der snakker vi holdning.
posted by madeleine @ 17:35   1 comments
torsdag, oktober 09, 2008
I dag mener jeg det
Kjære alle venninner og potensielle homofile. Her er det vi har ventet på. Du savner en armkrok? Vasken er tett, du har null lyst til å ta i dritten? Kjæresten er langt vekke, eller du er singel på n'te året? Du trenger en mann? Du trenger det nå? Eller kanskje klokka tre i natt?

24 timer i døgnet.
Time-, dag- og ukebasis.
Står lite om hva han ikke tar seg av, så her er tydeligvis alle muligheter åpne. Og en riktig lekkerbisken også.
posted by madeleine @ 23:38   1 comments
tirsdag, oktober 07, 2008
Tro. Håp. Les!
Mamma har bursdag i dag og blir 29 - something something i år igjen. Hurra!

Av og til er det viktigst å komme hjem til ei bra ei som har laget pasta og kylling og bare prate om alt og ingenting. Da kan kjæreste være kjæreste, og det er helt greit for meg at han måtte sitte hele kvelden med lekseoppgaver, for heldigvis bor jeg sammen med ei skikkelig bra ei. Og det er helt okå å ha hatt to midtveiseksamener som har gått mer enn ok, kanskje ikke purrfekt, men bra nok. En igjen. Ting er sabla okå, sabla fint.

Men det var den morgenen jeg fant en kjær bok på bunnen av sekken, da jeg lette etter "It's a meee! Mario!". Boka har vært gjennom mangt, både cola og antibakteriell sprit, men bladene går fortsatt i fra hverandre, og jeg kan fortsatt lese teksten på sidene. Og jeg bladde i den og leste sannhet på sannhet så det stakk i hjertet. Og jeg må bare lese det om og om igjen. Det er det fineste på lenge, men det er for sant til å spre det for alle vinder. Jeg vil bare tro. Håpe. Lese.
posted by madeleine @ 23:23   0 comments
torsdag, oktober 02, 2008
Burde ikke folk slutte å leke med meg?
Jeg har en uforbeholden, intens og ikke minst svært irrasjonell aversjon mot sopp.
Og jeg tenker ikke på fotsopp, for det tror jeg de færreste har særlig mye til overs for, men de små proppene som spretter opp av jorda nå rundt denne tida.
Altså, er det bare meg? Det er noe med konsistensen. Og at jeg ikke kan putte dem i noen bås. Ikke plante. Ikke stein. Ikke dyr. Men lever det? Ja.
Det var godt jeg var bemannet med en gåstav, en stokk, da vi gikk tur i helga. For det var svært mye som måtte spiddes.
La meg heller ikke begynne å prate om sporene på undersiden. Uuææ, er vel det mest veltenkte jeg får ut om dem.
Så da er det vel sant. Jeg takler ganske mye. Kakerlakker på doen i en måned, små fly av insekter, edderkopper er intet problem. Jeg holder kontrollen i høyden, men blir nok litt redd når det er mørkt. Ikke for spøkelser, men mer voldtektsmenn. Jeg liker spaghetti ala capri, til tross for at mange synes det er definisjonen av kvalmt. Men sopp, da får jeg vri.


Forøvrig sa eva-darling at jeg er flink på å avvise folk. Og jeg er vel det. Det er ikke det at jeg mener noe vondt med det, thomas. Men som jeg sa, hadde jeg ikke sett eva-darling på altfor lenge, og det var oppdateringer om alt og ingenting på gang. Og ingenting skulle stå i min vei.

Og jeg er rimelig tydelig hvis det er slikt. Jeg har i grunnen alltid vært det, i hvertfall siden jeg var fjorten og jentene på overnattings måtte sende gutta hjem for natta. De andre jentene var jo hodestups forelska, eller bare turte ikke si fra. Da åpnet jeg munnen, og sa det som det var. Og de gikk. Det var vel makten bak mine ord som gjorde meg bitt av basillen.

Men helt seriøst - burde ikke alle mine venner bli irriterte? Jeg er jo ikke akkurat veldig koselig. Jeg er ganske slem i blant. Ikke det at jeg mener noe vondt, altså, men jeg gidder ikke å bestandig legge fingrene i mellom. Har jeg bare verdens snilleste venner? Eller er det bare det at dere alle synes det er så innmari søtt at jeg får vri inni meg av sopp?
Eller kanskje bare verden liker at noen kaller en spade for en spade, og ikke et graveredskap.
posted by madeleine @ 21:29   5 comments

...liker Jesus, matematikk, pus, venner, gutten min, god mat og det å være glad.

 
hva var det jeg sa?
tidsmaskin
sånn ellers -

hvis du har noe du ville ha sagt, send det til madeleii på ulrik.uio.no, foreksempel. som oftest er jeg nokså grei.

vinker