madeleine er skjult; i kjærlighet
ung, naiv. liker kjærlighet. oslopike.
mandag, februar 23, 2009
Sabotøren Madeleine
Jeg skulle bare trekke opp mp3-spilleren min. Jeg hadde huket tak i portaProene, inni etuiet sitt, og skulle trekke opp mp3-spilleren ved å dra i ledningen. Spilleren lå på bunnen av sekken, under bøker og kalkulator, og jeg hadde dårlig tid. Opp med spilleren, på med musikk. Men. Vah? Bare lyd i det ene øret? Nei. Vent. Hvis jeg holdt ledningen slik, var det lyd. Akk.

Jeg hadde med andre ord fått til å gjøre samme fatale skaden på par nr 2 (av totalt fire) øretelefoner. Jeg hadde dratt for hardt i ledningen, og venstreledningen hadde mistet bakkekontakten. Det var altså sant: adjø, portaPro. Dette paret hadde vart siden før Etiopia & Kenya, med andre ord gjennom tykt og tynt. Ja. Jeg vet det er livstidsgaranti, men det krever en kvittering jeg aldri har hatt overskudd til å spare på. Pluss at det tar altfor lang tid.

Mangel på øretelefoner har gjort at jeg den siste uka ikke har hørt på egen musikk, noe som i mange tilfeller ville gjort meg gal. Men jeg har funnet en løsning:
- Jeg blir bare nødt til å synge, selv. Nynne, eventuelt, men i hvertfall, lage lyd, alle steder jeg ellers ville hørt på min egen musikk. Med unntak av lesesal (Rolig, nå. Vi snakker på et totalt uhørlig nivå for medlesere.). T-bane, trikk, buss, ingen hinder. Og vet du hva?

I blant tenker jeg at det er desto trivligere.
posted by madeleine @ 18:08   0 comments
søndag, februar 22, 2009
I can't live...
(this summer)

...if living is without YOU:



moods of norway, sommerkolleksjon 09.
posted by madeleine @ 18:59   3 comments
torsdag, februar 19, 2009
Observasjoner
Observasjon I: etter en hard dag med wii fit, hvis man glemmer å skru på lyset, blir det plutselig veldig mørkt inne.

Observasjon II: med mindre du er syk, TA ALDRI AVGJØRELSER som går på hvorvidt du skal på skolen når du våkner.

Observasjon III: prosjektet 'Svært Stram Planøkonomi' er satt i gang. Vi er svært positive. Hei nudler!
posted by madeleine @ 17:47   2 comments
onsdag, februar 11, 2009
Representativt!
Jeg ble tagget på oppgaven;

1. Gå inn på mine bilder/mapper.
2. Velg den 6 mappen.
3. Finn det 6 bildet.
4. Sett inn bildet på bloggen.
5. Skriv litt om bildet.
6. Inviter 6 nye – link og gi beskjed om utfordringen til dem.

Så. Here it is, here it goes...



Merkelig bilde. Men jeg kan fortelle deg når og hvor. 11.oktober 08. Gamlebyen Kirke i Fredrikstad. Der sitter Madeleine og Rebølla og venter på bruden, og hva tenker Madeleine på? Så fint taket var. Så kjempefint! Sånn tak vil jeg ha. Men vent! Jeg har med meg kameraet, så jeg kan forevige det fine taket på minnebrikka mi. Huhei. Men jeg kan ikke ha blits, for da blir det helt feil farger, og, vel, det er litt avstand, så det kommer til å bli utydelig. Akk ja.
Og det er ikke det eneste bildet som er av dårlig kvalitet i mine bildemapper. For å være ærlig er de aller fleste det. Men så har jeg vel innsett at en fotograf er jeg ikke, og lært meg å leve med det. Og det er heller ikke det eneste bildet som trenger forklaring for utenforstående. På ingen måte. Men der hadde jeg heller aldri noen illusjoner om at jeg ville være en selvforklarende fotograf (om enn dårlig.).

Så sender jeg det videre; Eva-Darling. Lisa Marie, bursdagsbarn i dag! Ane, når du en gang kommer i gang med blogging igjen. Kristin, fordi du prøver å ta deg bloggeferie. Naken-Thomas, fordi jeg håper på et SFW-bilde, nå. Kudi.

Nå. Hvor er badedrakten min, mon tro?
posted by madeleine @ 23:17   0 comments
lørdag, februar 07, 2009
Sjuende februar
Det er ikke merkelig det har rykket i Afrika-foten min i det siste.

Sjuende februar, 2007. Etter en interessant overnatting på Gardermoen med medsammensvorne, dro en gjeng på nesten 60 gærne bibelskolefolk til Kenya for å kikke, se, gjøre, be og preike. Synge, danse, kjøre matatu, og ikke minst; Mombasa. Det var en utrolig reise på flere nivåer, men til slutt, etter tre uker, var jeg veldig lei, og veldig klar for å komme hjem til Norge igjen.

Det varte en stund. Innen april var over ville jeg tilbake. Desto mer hardcore denne gangen. Nå gikk jeg for fem måneder i Kenya, på Frontier Mission.

Sjuende februar, 2008. Egentlig skulle avreise vært en måned før, men grunnet bråk i Kenya tok vi blant annet to uker i Tunisia mens vi ventet på å kunne dra ned til Kenya i trygghet. Tilfeldighetene gjorde at datoen for avreise ble akkurat den samme som året før.

Denne gangen var Kenya annerledes. Leilighet i Nairobi, men vi dro ganske fort til Etiopia. Yabello. Og nå var turen noe helt annet. Selv om vi var forberedt, blir man det aldri helt før man har vært der. Jeg fikk nok, og dro hjem i april, to måneder før planlagt hjemreise. Jeg hadde fått veldig nok.

Jeg pratet ikke så mye om oppholdet, særlig ikke til mine nærmeste. Beklager. Jeg orket ikke. Det var for nærme.

Mot slutten av høsten begynte Nairobi å virke fristende igjen. Over nyttår egentlig hele Afrika. For det var jo ikke så gærent? Jeg likte det jo, egentlig, på mange måter. Jeg vil jo tilbake.

Om det rykker i Afrika-foten -
bare heng deg på!
Ett nytt kontinent er på moten
og vi lar jetflyene gå.
posted by madeleine @ 18:52   1 comments
fredag, februar 06, 2009
Engleglorie
Jeg vet ikke hvordan jeg burde bygge opp denne historien, så jeg hopper like greit rett i baret:

Jeg hjalp en gammel dame over veien her om dagen.

Eller, mer korrekt, etter veien.

Jeg var på vei hjem fra butikken, og foran meg gikk det en gammel dame. Liten, og med svært korte steg, veske på skuldra og bærepose i hånda. Først så jeg at hun snek seg over veien på rødt lys, men jeg hadde ikke tatt henne igjen, så jeg så på med vantro og skrekk i det hun tok sine forsiktige steg over veien. Halv fot frem. Halv fot frem. Vel fremme ved fortauskanten hadde jeg tatt henne igjen, og våget meg frempå med
'Unnskyld, men kan jeg hjelpe deg?'. Hun lyste opp, ga meg posen, en arm gjennom min, og begynte å prate.
'Du skjønner, jeg er åttogåtti år, har ikke hjemmehjelp og klarer meg helt selv, men jeg blir veldig redd for å falle. Veldig veldig redd, ja.' Røykehoste. Jeg nikker, forteller at det skjønner jeg, og sier at du vet aldri om det er is under snøen, nei, det er sant, det er litt skummelt dette.
'Ja, det eeer det!' Røykehoste. 'Nå bor jeg bare rett her, første inngangen. Så nå skal jeg hjem og spise middag, ja, mm.'
'Hva blir det til middag i dag, da?' spør jeg.
'Fisk. Tre dager i uka. Legen sa. Legen sa at jeg var så slank og fin og at alt er bra.'
'Så bra, da'
'Ja'
'Nei, du får ha en fin dag videre! Hadet, da.'
'Hadet, ja.'
posted by madeleine @ 22:13   1 comments
mandag, februar 02, 2009
Ullevålseter, til slutt
Jeg er født i januar, og har derfor alltid tenkt at det er helt naturlig at jeg liker vinteren så godt. Vinteren og jeg har alltid vært venner. Jeg elsker snø, frost, og mørket, særlig hvis jeg bare holder meg varm selv. Og ski! Særlig nedover- som slalom, men til en viss grad også bortover- som i langrenn. Derfor ønsket jeg meg langrennski til bursdagen. Sånn at jeg kanskje på det ene eller andre nivået kunne oppleve marka, den berømte. Jeg fikk da langrennskiene, og nå på lørdag var det dags for utprøving. Heldigvis hadde jeg kjøpt bukse og jakke i tillegg, og til tross for at de kanskje i høyere grad var laget for alpint, synes jeg det var kjempefint å være et bringebær i løypa (jakka er knallrosa).

Min henrivende kjæreste hadde bearbeidet meg med lovende ord om at mila ikke er så langt på ski, dog jeg var skeptisk, svært skeptisk. Fasene gikk som følger.

1. Optimistisk! Nye, nysmurte ski, gode klær, huhei, her går løypa!
[1. var dog ytterst kortvarig, og ble tett etterfulgt av ]
2. Kløning. Hvordan gjorde man egentlig dette med langrennski igjen? De er så lange og keitete, jeg kommer til å tryne.
3. Jeg keitet meg bortover og sammenlignet stilen min med den svært yngre gardes.
4. Kjæreste, den henrivende, gikk bak meg og fikk meg til å føle meg desto mer som en idiot.
5. Jeg kommanderte kjæresten, den ikke så henrivende lenger, foran meg i sporet slik at jeg kunne være teit uten at jeg tenkte på at han tenkte på det for vært skisteg jeg tok.
6. Etter halvannen kilometer prøvde han seg på første oppmuntringspause. Jeg gikk inn for jumbopris med replikk 'Unnskyld at jeg er verdens største idrettskløne' hvorpå han sa 'Ja'.
7. Kommentar fra kjæreste bygget opp tøffe-seg-behovet. Litt mer viljestyrke nå.
8. Hyppige pauser, med stadig nye lovnader om at nå var det ikke langt igjen, ikke mange oppoverbakker heller.
9. Da jeg for alvor innså at han hoppet over mange faktaopplysninger for å lure meg til å gå langt, begynte det å boble av negative tanker.
10. Typ 'egentlig har jeg aldri likt så godt å gå på ski'.
11. Eller 'det er jo ikke noe gøy å bare gå bortover når man ikke tar pause og spiser appelsin'.
[Innser i etterkant at en koselig turkamerat var jeg neppe.]
12. 'Jeg hater alle de med trange bukser og Swix-rumpetaske som skal være så sportye'
13. 'Jeg hater alle som går forbi meg', eller mer reellt - 'Jeg hater alle'
14. 'Likevel. DETTE SKAL JEG KLARE!'
15. Skilt med info om at det bare er deilige 500 meter igjen lyser opp mitt mørke indre.

De forskjellige fasene gikk på mange måter i samme takt på tilbakeveien óg, bare i positiv retning. I første nedoverbakken hjemover tenkte jeg 'Jeg har egentlig alltid likt å gå på ski'. Og jeg sang salmer.

Min henrivende kjæreste ble også trinnvis mer dyktig på oppmuntringer, etter velvillig veiledning fra min side.
posted by madeleine @ 22:44   1 comments

...liker Jesus, matematikk, pus, venner, gutten min, god mat og det å være glad.

 
hva var det jeg sa?
tidsmaskin
sånn ellers -

hvis du har noe du ville ha sagt, send det til madeleii på ulrik.uio.no, foreksempel. som oftest er jeg nokså grei.

vinker