madeleine er skjult; i kjærlighet
ung, naiv. liker kjærlighet. oslopike.
mandag, februar 02, 2009
Ullevålseter, til slutt
Jeg er født i januar, og har derfor alltid tenkt at det er helt naturlig at jeg liker vinteren så godt. Vinteren og jeg har alltid vært venner. Jeg elsker snø, frost, og mørket, særlig hvis jeg bare holder meg varm selv. Og ski! Særlig nedover- som slalom, men til en viss grad også bortover- som i langrenn. Derfor ønsket jeg meg langrennski til bursdagen. Sånn at jeg kanskje på det ene eller andre nivået kunne oppleve marka, den berømte. Jeg fikk da langrennskiene, og nå på lørdag var det dags for utprøving. Heldigvis hadde jeg kjøpt bukse og jakke i tillegg, og til tross for at de kanskje i høyere grad var laget for alpint, synes jeg det var kjempefint å være et bringebær i løypa (jakka er knallrosa).

Min henrivende kjæreste hadde bearbeidet meg med lovende ord om at mila ikke er så langt på ski, dog jeg var skeptisk, svært skeptisk. Fasene gikk som følger.

1. Optimistisk! Nye, nysmurte ski, gode klær, huhei, her går løypa!
[1. var dog ytterst kortvarig, og ble tett etterfulgt av ]
2. Kløning. Hvordan gjorde man egentlig dette med langrennski igjen? De er så lange og keitete, jeg kommer til å tryne.
3. Jeg keitet meg bortover og sammenlignet stilen min med den svært yngre gardes.
4. Kjæreste, den henrivende, gikk bak meg og fikk meg til å føle meg desto mer som en idiot.
5. Jeg kommanderte kjæresten, den ikke så henrivende lenger, foran meg i sporet slik at jeg kunne være teit uten at jeg tenkte på at han tenkte på det for vært skisteg jeg tok.
6. Etter halvannen kilometer prøvde han seg på første oppmuntringspause. Jeg gikk inn for jumbopris med replikk 'Unnskyld at jeg er verdens største idrettskløne' hvorpå han sa 'Ja'.
7. Kommentar fra kjæreste bygget opp tøffe-seg-behovet. Litt mer viljestyrke nå.
8. Hyppige pauser, med stadig nye lovnader om at nå var det ikke langt igjen, ikke mange oppoverbakker heller.
9. Da jeg for alvor innså at han hoppet over mange faktaopplysninger for å lure meg til å gå langt, begynte det å boble av negative tanker.
10. Typ 'egentlig har jeg aldri likt så godt å gå på ski'.
11. Eller 'det er jo ikke noe gøy å bare gå bortover når man ikke tar pause og spiser appelsin'.
[Innser i etterkant at en koselig turkamerat var jeg neppe.]
12. 'Jeg hater alle de med trange bukser og Swix-rumpetaske som skal være så sportye'
13. 'Jeg hater alle som går forbi meg', eller mer reellt - 'Jeg hater alle'
14. 'Likevel. DETTE SKAL JEG KLARE!'
15. Skilt med info om at det bare er deilige 500 meter igjen lyser opp mitt mørke indre.

De forskjellige fasene gikk på mange måter i samme takt på tilbakeveien óg, bare i positiv retning. I første nedoverbakken hjemover tenkte jeg 'Jeg har egentlig alltid likt å gå på ski'. Og jeg sang salmer.

Min henrivende kjæreste ble også trinnvis mer dyktig på oppmuntringer, etter velvillig veiledning fra min side.
posted by madeleine @ 22:44  
1 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home
 

...liker Jesus, matematikk, pus, venner, gutten min, god mat og det å være glad.

 
hva var det jeg sa?
tidsmaskin
sånn ellers -

hvis du har noe du ville ha sagt, send det til madeleii på ulrik.uio.no, foreksempel. som oftest er jeg nokså grei.

vinker