madeleine er skjult; i kjærlighet
ung, naiv. liker kjærlighet. oslopike.
lørdag, mai 29, 2010
Om livet generelt, og veien du går på.
Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du ikkje kan fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.


For snart fire år siden flyttet jeg hjemmefra og til Oslo. Jeg var nitten år gammel, og svært, svært klar for å hoppe ut av redet, fly på egenhånd. Jeg skulle også finne meg selv. For selvsagt var det mer naturlig at jeg kom til å finne meg selv i Oslo, hvor gatene heter Schleppegrells eller Sorgenfri, enn i Grimstad, hvor de fleste gatene heter det samme som i mange andre byer, typ, Storgata, Skippergata, og så videre. Jeg følte jeg hadde vært borte en liten evighet da jeg skulle hjem igjen på besøk etter en måned. Jeg var jo totalt forandret både på inn- og utsida!

Det var kanskje bare jeg som merket det.

Jeg har lenge vært veldig opptatt av hvem jeg er. Alltid villet være spesiell nok. Ikke se ut som alle andre. Ikke gjøre som alle andre, ikke tenke som alle andre.

Men han glid ifrå deg -

glid ifrå deg, glid ifrå deg -

Snart er han heile runden fyre.


Og jeg har vel klart det litt, sånn halvveis, der jeg har gått på pinsevenn-Bibelskole, stemt SV/Rødt og gått i tog mot NATO sammen med blitzerne, studert matte, men egentlig vært hardt angrepet av skrivekløe og luftet journalisten i meg, vil reise, vil bo midt i byen samtidig som jeg blir fascinert av tanken om å bo midt i ingenting, flere mil fra naboen...

Jeg sa en gang at jeg så på meg selv som en vandrende selvmotsigelse, men jeg er ikke sikker på om det stemmer helt. Det er som det sto på broren min sitt russekort, fritt sitert fra hukommelsen - "Så var det bare å få gjort alt jeg har lyst til. Jeg tror jeg begynner nå.".

Men hele veien, i løpet av snart fire år med fine folk, mange gode følgesvenner, har jeg alltid satt ekstra stor pris på omveiene. Det å ta seg en pause bare fordi det er godt. Gjøre noe helt annet. Jeg har kanskje vært overivrig fokusert til tider, og ikke sett omveiene, men ser jeg de, sier jeg i fra; "Her kan vi stoppe litt opp.".

Og jeg har begynt å slappe av. Sånn her er jeg, akkurat som jeg er nå. Det tok meg fire år. Men det er godt å vite.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappestrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

Olav H. Hauge


"Jeg ser på livet som en eksponentialfunksjon", sa jeg. Jeg gjør kanskje ikke det lenger. Tror jeg har innsett at det ligner mer på en sinuskurve.
posted by madeleine @ 17:13  
2 Comments:
  • At 30/5/10 12:53, Blogger Rebecka Marie said…

    Åh! Du er så FIN! På mange måter!

     
  • At 16/6/10 05:26, Anonymous Anonym said…

    du skriver så fint. tenk, at det er jeg som driver og liksom skal skrive bok. du burde gjøre det. ikke jeg. <3

     
Legg inn en kommentar
<< Home
 

...liker Jesus, matematikk, pus, venner, gutten min, god mat og det å være glad.

 
hva var det jeg sa?
tidsmaskin
sånn ellers -

hvis du har noe du ville ha sagt, send det til madeleii på ulrik.uio.no, foreksempel. som oftest er jeg nokså grei.

vinker