madeleine er skjult; i kjærlighet
ung, naiv. liker kjærlighet. oslopike.
tirsdag, februar 01, 2011
De jeg trenger for å puste
Det er lett å føle seg liten og ensom i en stor by.

Jeg er for meg selv
og jeg er ikke redd,
bare redd -
for å bli helt alene.
Jeg har bare meg,
og jeg skal ingen sted -
bare dit jeg må være den ene


Jeg følte meg relativt dårlig utrustet på vennefronten da jeg kom til Oslo for fire og et halvt år siden. Jeg hadde noen få, litt diffuse venner fra Grimstad, ei veldig god ei fra Tromøya, en storebror, ei livslang bestevenn i Asker, noen som jeg kjente fra Internett og ikke minst flyttet jeg sammen med to ukjente frøkner (som viste seg å være fantastiske). Selv om jeg alltid har verdsatt kvalitet ovenfor kvantitet i vennskap, så var jeg litt bekymra for å bli Viggo Venneløs i den store byen. Jeg satset alle vennekort på året på Filadelfia Bibelskole.

Man kan si mye rart om bibelskoler og kristne generelt, men det er ingen tvil om at de beste vennene er de man har åpnet hjertet for. På bibelskolen ble vi utfordret i stor grad på nettopp dette. Og derifra sitter jeg igjen med mange knallvenner. Senere har flere, gode, nære kommet til, selvsagt, men det er ikke de jeg skal skrive om nå.

Nå skal jeg skrive om den beste vennen.

Den andre, å, kjære,
vil du være den?
Den som lar meg få noe å dele
som varmer der kulde og tomhet vil frem?
En som ser meg
og vet
og er som en venn -
så jeg ikke blir redd og alene?


Rebølla entret livet mitt med storm. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å bli venn med henne, av fordomsfulle årsaker som vi ikke trenger å gå inn på, men når vi først fant ut at vi hadde det fint sammen, var det gjort.

Rebecka er en sånn en som alle som har flyttet hjemmefra trenger, og en sånn en som jeg unner alle å møte. Hun er min mamma - hun er interessert i de minste ting som har skjedd meg siden sist. Hun er min pappa - hvis jeg ikke får fiksa noe, kan jeg spørre henne. Hun er mine besteforeldre - plutselig er vi gamlisungdom, og vi er det jaggu i sammen.

Og hun er min bestevenn, hun er min søster, min felles bygærning, i det hele tatt. Jeg og Rebecka kjenner hverandre litt for godt. Vi er til tider litt for tydelige til hverandre, og vi er nok litt mer forskjellige enn vi liker å tro. Eller omvendt. Vi lar hverandre se de slitsomme sidene og de mindre positive trekkene våre.

Alle vennene mine kjenner Rebecka. Rebecka er en sånn som man husker, og det er ikke bare på grunn av at hun har stort, fantastisk, rødt og krøllete hår. Men det har hun forsåvidt også. Jeg synes egentlig synd på deg hvis du ikke har en venn som Rebecka.

Jeg blir for meg selv
det er sånn vi er skapt
vi lever,
og det er det hele
vi nyter,
og strever
og tiden går tapt
sånn er livet et liv
kun det ene

Det andre, å, kjære,
vil du være det?
Det som lar meg få noe å dele,
som er ganske nært, nesten mitt,
men igjen,
bare stryker seg inntil
så nært som en venn...
Så du ikke blir redd og alene.

En som er der når du er alene.

Trond-Viggo Torgersen - En venn


posted by madeleine @ 21:58  
2 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home
 

...liker Jesus, matematikk, pus, venner, gutten min, god mat og det å være glad.

 
hva var det jeg sa?
tidsmaskin
sånn ellers -

hvis du har noe du ville ha sagt, send det til madeleii på ulrik.uio.no, foreksempel. som oftest er jeg nokså grei.

vinker