madeleine er skjult; i kjærlighet
ung, naiv. liker kjærlighet. oslopike.
søndag, august 14, 2011
Fem år, Oslo.
Det er så mye som har skjedd. Så lang tid, og samtidig har det gått veldig fort.

De første dagene i Oslo, i begynnelsen av august 2006, den første natta; mamma hadde skrevet et brev til meg og jeg gråt en skvett, jeg og pappa hadde flyttet inn nye møbler fra IKEA, skrudd opp pult, jeg hadde flyttet inn, jeg hadde ikke så mye, jeg hadde plutselig to nye, nesten helt ukjente samboere, ikke noe frokost til dagen etter, jeg bodde i fjerde etasje, ting var fremmed og spennende og nytt, jeg hadde få venner i byen, og jeg bodde midt på Majorstua, midt i Oslo, med gangavstand til alt. Jeg trodde ikke det var helt sant, husker jeg. Litt for uvirkelig.

Nå har jeg bodd her i fem år, jeg har samlet altfor mange ting, men har fortsatt plass til nye venner og opplevelser. Oslo er min by. Jeg kjenner byen godt, nå. Jeg vet hvor du kan finne det meste, jeg vet hvor jeg kan gå hvis jeg vil forsvinne i mengden, eller være helt alene, jeg vet hvem jeg ikke skal prate med sent på kvelden, jeg vet om de fineste kafeene og restaurantene med gode priser. Jeg har lært meg sangen om Akerselva.

Og jeg er fortsatt betatt.
posted by madeleine @ 19:23   1 comments
fredag, august 12, 2011
Jeg har alltid likt høsten -
Foto herfra av dicktay2000flickr.com under Creative Commons.

- tiden hvor alt ligger foran meg, hvor alt det jeg vil fortsatt er mulig, innenfor rekkevidde, og for hvert regnskyll er jeg et steg nærmere helt blanke ark, vi har nye timeplaner, rutiner, orden, teppe, sofa, stearinlys og varm te, vi har strikkegensere og skjerf helt opp til haka, vi har votter eller vanter eller pulsvarmere og strømpebukser under kjolene, nytt bind på skolebøkene, grå tweed, alpelue eller andre luer, varme bad i badekar på kveldene, vi kan skru på varmen i gulvet, vi kan se på film etter film, spille spill, smil og varme. Mye varme. I blikkene, i hjertene, i smilene, i klemmene, i håndflatene, i nærheten og avstanden, i den klamme doggete trikken en kald høstmorgen, i pusekos, i en bebis grynt, i å se fremover med håp.

Og stemmen som hvisker deg i øret at du kan gå litt saktere, for alt ligger fortsatt foran.

Det er bare å beklage, men sommeren kan gå og legge seg. Det er greit for meg.

---


Vi vil vere her

Nei her vil vi vere. Vi vil ikkje røme
til andre stader, til tryggare kår
- om da trygge kår finst no lenger på jorda.
Her slo vi rot. Om så framande rår
no på vår mark - ho er likevel vår.
Tapet vi leid vil vi bere her.
Det får bli som det kan. Vi blir her vi er.

Hjartet vårt no - å vi veit ikkje lenger
kvar det skal vende seg! kvar? og til kven?
-
Her får det vere. Vårt hjarte skal vere
med alle her i vår eiga grend,
med alle i alle grender og land
som berre må tole og lide i dag.
Vi er mange, å mange som bøye lyt nakken
og gremje oss djupt no, i avmakt og ve.
Det får bli som det kan. Det som skjer, får skje.

- Sjå børene, hjarte. Løft, og ber.
Det får vere di trøyst at du ber dei
her.

Haldis Moren Vesaas, Juni 1940
posted by madeleine @ 23:12   0 comments

...liker Jesus, matematikk, pus, venner, gutten min, god mat og det å være glad.

 
hva var det jeg sa?
tidsmaskin
sånn ellers -

hvis du har noe du ville ha sagt, send det til madeleii på ulrik.uio.no, foreksempel. som oftest er jeg nokså grei.

vinker