madeleine er skjult; i kjærlighet

Bryllupsmesse

2012-02-02T23:00:00.002+01:00

I kveld var jeg på bryllupsmesse i regi av Mitt Bryllup og Tilbords, sammen med forloveren min Rebølla. Det gjorde meg på ingen måte mer inspirert, og jeg tenkte jeg kunne skrive litt hvorfor her. Til arrangøren, og øvrig skrekk og advarsel.

Vi ble først møtt av en kø som gikk rundt hjørnet på kvartalet. Det var iskaldt ute, men køen gikk relativt fort, så denne misnøyen gikk over. Vel inne fikk vi hengt av oss jakkene, og satte så i gang med folkemengden. Messen var lagt til lokalet Ballroom i Oslo Sentrum - belysningen var dempet og farget - og det var fullt. Jeg hadde ingen som helst fordeler med min påmelding flere uker i forveien - her var det opp mot tre mennesker per kvadratmeter. Vi fikk kjempet oss frem til en hudpleiestand, dratt med goodiebag derifra, før det bar videre til Pascals stand hvor vi fikk smake på nydelig pasjonsfruktkake. Så måtte vi stå i en komplett uoversiktlig kø for å få Tilbords' goodiebag, hvor vi måtte melde oss opp til nyhetsbrev på en av deres 4 iPader før vi kunne få goodiebagen. Så prøvde vi etter litt å finne oss sted å stå - for sitteplassene var selvsagt tatt, her hjalp heller ikke min påmelding - for å få med oss showet...

Showet, som var annonsert på forhånd til å starte 1900, på stedet ble det endret til 1915, men Terje Schrøder var ikke på scenen før nærmere 1930. Greit nok. Terje Schrøder var kledd i sedvanlig kvinnelig antrekk med særs kort skjørt, men hele konferansierjobben hans latet til å være totalt uforberedt. Han skulle presentere de forskjellige sponsorene, og leste bare rett opp fra kortene - det virket knapt nok som han hadde lest gjennom på forhånd. Etter noe om og men fikk han introdusert Rein Alexander, som ble gjennomført med altfor høyt volum. De fleste gjestene holdt seg for ørene. Så var det brudeshow fra Solgunns Boutique der samtlige av modellene var totalt uerfarne med catwalk, og de fleste av kjolene var flere størrelser for store. Dette ga et amatørmessig og stivt inntrykk. Etterfulgt av dette var det trekning av en konkurranse som vi hadde fått utdelt i døra, hvor Rebølla vant en stekepanne. Definitivt kveldens høydepunkt. Så fikk vi beveget oss ut igjen før Rein Alexander sprengte trommehinnene våre.

Så det jeg ikke skjønner er - hvorfor måtte jeg melde meg på dette i forkant? Hadde ikke alle utstillerne tjent mere på å ha et mindre publikum, slik at det hele kunne være en koselig og inspirerende opplevelse? Var rett og slett hensikten med det hele å få folk påmeldt mailinglisten?

Leser nå at det har vært surr med gjestelista på facebooksidene for denne messa. Men fortsatt er det en del å ta i, altså.

Jeg får takke meg til Pinterest for bryllupsinspirasjon.

-

2012-01-11T20:18:00.004+01:00

Steven Walters "Map of London" - Stephen Walters hjemmeside

Jeg tror jeg tviholder på denne bloggen fordi nå er det under halvannet år til jeg kan si 'screw you guys, jeg har blogget i ti år så jeg slår dere alle' (red.anm; nesten alle.)

Jeg dagdrømmer om å reise. Ser på NRK2-program om kart over London. Hvordan den ene karttegneren tegnet drømmen, mens neste tegnet sånn som det var, og siste tegnet sitt syn på London, slik han så de forskjellige områdene - dette er altså Steven Walter. Og jeg tenker, å, så fantastisk det må være å gå i Londons gater. Så slår jeg på pcen hvor jeg har oppe et kart over Oslo, og tenker at dette er langt fra så fantastisk, for jeg kjenner jo disse gatene. Jeg har gått der, og de aller fleste gatene i Oslo er kjedelige. Jeg har neppe det samme 'Dette er magisk og stort og fint'-blikket i øynene som jeg har når jeg rusler i London.

Hvorfor akkurat London? Jeg liker byer. Det kunne vel vært Stockholm, eller Berlin, eller San Francisco? Likevel får jeg ikke det samme blikket i øynene mine, eller det samme tivoliet i magen når jeg tenker på alle de andre byene. Svaret er enkelt; jeg vet ikke.

Nyttårsaften (eller en av dagene før, siden jeg så dette på Narvesen på Oslo S) hadde en av de største tyske avisene, antagelig Der Spiegel eller Die Zeit hovedoverskrift på sin papirutgave; "Kann man Glück lernen?"

Det var en fantastisk overskrift før et nytt år. Det er kanskje ikke spesielt tiltaksfullt, men det var fint. Og jeg svarte i hodet mitt; "Ja. Eh, nei. Jo? Nei?" - jeg har tenkt på det siden.

Det er vanskelig å lære seg lykke. Lettere er det å lære seg å gjenkjenne lykke. Å lære seg å gå den vei man må. Jeg tror ikke man kan masseprodusere lykke.

Jeg skal tegne mitt eget kart. Det burde du også gjøre.

Fem år, Oslo.

2011-08-14T19:23:00.002+02:00

Det er så mye som har skjedd. Så lang tid, og samtidig har det gått veldig fort.

De første dagene i Oslo, i begynnelsen av august 2006, den første natta; mamma hadde skrevet et brev til meg og jeg gråt en skvett, jeg og pappa hadde flyttet inn nye møbler fra IKEA, skrudd opp pult, jeg hadde flyttet inn, jeg hadde ikke så mye, jeg hadde plutselig to nye, nesten helt ukjente samboere, ikke noe frokost til dagen etter, jeg bodde i fjerde etasje, ting var fremmed og spennende og nytt, jeg hadde få venner i byen, og jeg bodde midt på Majorstua, midt i Oslo, med gangavstand til alt. Jeg trodde ikke det var helt sant, husker jeg. Litt for uvirkelig.

Nå har jeg bodd her i fem år, jeg har samlet altfor mange ting, men har fortsatt plass til nye venner og opplevelser. Oslo er min by. Jeg kjenner byen godt, nå. Jeg vet hvor du kan finne det meste, jeg vet hvor jeg kan gå hvis jeg vil forsvinne i mengden, eller være helt alene, jeg vet hvem jeg ikke skal prate med sent på kvelden, jeg vet om de fineste kafeene og restaurantene med gode priser. Jeg har lært meg sangen om Akerselva.

Og jeg er fortsatt betatt.

Jeg har alltid likt høsten -

2011-08-12T23:12:00.004+02:00

Foto herfra av dicktay2000 på flickr.com under Creative Commons.

- tiden hvor alt ligger foran meg, hvor alt det jeg vil fortsatt er mulig, innenfor rekkevidde, og for hvert regnskyll er jeg et steg nærmere helt blanke ark, vi har nye timeplaner, rutiner, orden, teppe, sofa, stearinlys og varm te, vi har strikkegensere og skjerf helt opp til haka, vi har votter eller vanter eller pulsvarmere og strømpebukser under kjolene, nytt bind på skolebøkene, grå tweed, alpelue eller andre luer, varme bad i badekar på kveldene, vi kan skru på varmen i gulvet, vi kan se på film etter film, spille spill, smil og varme. Mye varme. I blikkene, i hjertene, i smilene, i klemmene, i håndflatene, i nærheten og avstanden, i den klamme doggete trikken en kald høstmorgen, i pusekos, i en bebis grynt, i å se fremover med håp.

Og stemmen som hvisker deg i øret at du kan gå litt saktere, for alt ligger fortsatt foran.

Det er bare å beklage, men sommeren kan gå og legge seg. Det er greit for meg.

---

Vi vil vere her

Nei her vil vi vere. Vi vil ikkje røme
til andre stader, til tryggare kår
- om da trygge kår finst no lenger på jorda.
Her slo vi rot. Om så framande rår
no på vår mark - ho er likevel vår.
Tapet vi leid vil vi bere her.
Det får bli som det kan. Vi blir her vi er.

Hjartet vårt no - å vi veit ikkje lenger
kvar det skal vende seg! kvar? og til kven?
- Her får det vere. Vårt hjarte skal vere
med alle her i vår eiga grend,
med alle i alle grender og land
som berre må tole og lide i dag.
Vi er mange, å mange som bøye lyt nakken
og gremje oss djupt no, i avmakt og ve.
Det får bli som det kan. Det som skjer, får skje.

- Sjå børene, hjarte. Løft, og ber.
Det får vere di trøyst at du ber dei her.

Haldis Moren Vesaas, Juni 1940

Kjerringtakter

2011-07-10T17:37:00.005+02:00

Bildekilde: Wikipedia

Gutten min & jenta mi og egentlig en del flere påstår at jeg har blitt mer, vel, huslig, etter at vi overtok den nye flotte leiligheten. Jeg har lagt mye mer stolthet i matlagingen, glede i å lage ting riktig. Jeg koser meg hver gang jeg kommer på nye oppskrifter, noe både gutten og jenta til stadighet nyter godt av.

Del to av husligheten min baserer seg på bygge-rede-syndromet. Dette innebærer nøye utvelging av gardiner, og spesielt har jeg hengt meg litt opp i servise. Jeg har nemlig fire lyseblå frokosttallerkner, av serien "Grete" til Figgjo Flint, etter mormor. Mormor har 11 barnebarn, så disse frokosttallerknene er en av få ting jeg har fått derfra, og dermed blitt litt spesielle for meg. For kanskje et år siden supplerte jeg med et brødfat, og for to helger sider fant jeg tre dype tallerker på søndagsmarkedet på Birkelunden. Alt i lyseblått.

I helga var vi på hytta til farmor og farfar, og da jeg skulle lete etter en ekstra pute før sengetid, fant jeg noe helt annet i skapet. Du har kanskje gjettet det allerede. Grete-serien fra Figgjo, i litt odde antall, med noen kakk her og der og i gammelrosa, men dette hadde en historie, dette brukte pappa og tante da de var små, og her har det stått og støvet ned. Nok et brødfat, en fløtemugge og en melkemugge (!), tre kaffetallerkner, en sukkerskål uten lokk, fire eggeglass, tre kaffekopper og to kaffeskåler. I stor entusiasme fortalte jeg farmor og farfar om dette i dag tidlig, og det var jo klart jeg kunne få det med meg, og vet du hva historien var? Da farmor var gravid (eller "gikk med") pappa, så jobba hun på lønningskontoret. Hver dag hadde hun med seg tiøringer og sparte og sparte og kjøpte, litt etter litt, dette serviset. Tenk det. Det er fint å tenke på, det.

Grete fra Figgjo Flint finnes i lyseblå, gammelrosa, lysegrønn og lysegul. Nå er min onde plan å samle flere og flere helt til jeg har nok, mer enn nok. Jeg synes det er så innmari mye finere å bruke penger på noe sånt, og heller spe på litt på noe som har en historie, enn å kjøpe alt nytt.

Så nå har skatten fra farmor stått på stuebordet i et par timer mens jeg har beundret den.

Taktfast.

2011-06-10T17:17:00.004+02:00
Jeg har en sang å synge. Den går som bølger gjennom meg, gjennom livet, gjennom årstidene. Jeg skriver nye linjer - av og til sjelden, av og til ofte. Til sammen blir det tonen i mitt liv.

Jeg synger høyt. Jeg har alltid sunget. Jeg synger når jeg er glad og når jeg er lei. Jeg synger høyt, og jeg tror hva jeg synger. Jeg synger det høyere, hører du meg? Skjønner du hva jeg sier deg? Hører du melodien, hvordan den streker under alle poengene mine? Hører du gjenklangen? Synger du med meg? Er du med i koret?

Så kommer jeg ut av takten i blant.

Menneskeverd?

2011-05-11T14:42:00.005+02:00
Endelig fikk de tatt ham. De hadde lett lenge nå, de hadde kanskje begynt å miste håpet, at ondskapen var kommet for å bli.

"Men de begynte!" - Setningen er like barnslig i sandkassa som i internasjonal politikk.

Det er en uhyggelig dobbeltmoral i å si "Du skal ikke drepe, hvis ikke [sett inn passende motargument her]" Regelen er ikke vanskelig, og den har gått som en norm, et bud, en tankegang, en gjeldende etikk cirka like lenge som mennesker har vært her på jorda. Regelen er "Du skal ikke drepe." Punktum.

Desto verre er å drepe for fred, slik de prøver å påstå. At hvis de fjerner denne "aksen av ondskap", så fjerner de også ondskapen.

Jeg har hørt mye på en sang i det siste, som egentlig var et dikt. Jeg vil ikke bare ta utdrag fra diktet, jeg vil du skal lese gjennom alt. Jeg vil at diktet skal dunke i takt med hjertet ditt.
Jeg vil at du skal ta deg tid til å ta deg nær av dette.

Til Ungdommen

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn av brød og muld
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menneskers jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen

-Nordahl Grieg

Hvordan ta din del av samfunnsansvaret:

2011-04-18T10:12:00.005+02:00
Jeg er av den oppfatning av at Norge er et fint land å leve i fordi vi alle bidrar litt. Fordi vi alle gjør noe. Den norske dugnadsånden. Så, i dag tenkte jeg å gi dere tips til hvordan dere kan bidra, selv med tom lommebok, i stedet for å klage.

Hvis du ikke orker å lese alt, kan jeg gi deg en rask oppsummering. Ikke vær en egoist! Jeg vet det ligger i menneskets natur, og på noen måter er det ikke så dumt, men i mange samfunnsmessige spørsmål er det bare pinlig. I. Verdens. Rikeste. Land. I. 2011.

- Gi blod! Tenk så fint, å kunne gi blodet sitt til noen som trenger det! Sprøytene klarer du, alle klarer det.

- Resirkuler deg selv. Du har kanskje ikke kjempelyst til å tenke på at du skal dø en dag. Men det skal du. Og for alt du vet kan den dagen være i morgen. Da hadde det jo vært fint om noen andre kunne leve mer og bedre fordi du har gitt litt av deg selv.

- Si fra om barn du kjenner ikke ser ut til å ha det godt. Heller en gang for mye enn en gang for lite.

- Bli fosterfar/-mor. Fosterbarn er som alle andre barn, forskjellige. Derfor trenger de forskjellige fosterforeldre. Dette er en oppfordring som kanskje går mest til de mer etablerte. Jeg kan fortelle mer om det å være fostersøster, hvis noen vil.

- Bli støttekontakt eller avlastingsfamilie. En støttekontakt er tilstede i et annet menneskes liv kanskje fordi brukeren trenger det, eller foresatte til brukeren trenger det. Man får heller ikke hvem som helst, men kan ønske seg noe som høres mer aktuelt ut. En avlastningsfamilie passer på barn i helger av og til. Avlastingsfamilie er både under barnevern og barne- og familieetat. Sjekk ut din bydel (i Oslo) eller din kommune.

- Resirkuler her (Oslo) eller her (hele Norge). Nei, den globale oppvarmingen er ikke positiv fordi vi bor i Norge (hvor det er kaldt, etc). Vinteren har vært så lang og vårdagene nå nettopp har vært så varme fordi været kommer til å bli mer ekstremt i årene som kommer. Å skylle/brette/stappe, samt sortere søpla er et lite tiltak som også du kan få til.

- Pant alt, alltid. (Jeg mener, dette får du jo til og med penger for å gjøre, og LIKEVEL gjør du det ikke?) Og, en ting til; ikke kjøp plastflasker som ikke kan pantes. Det er teit.

- Denne har kanskje mer personlig agenda enn samfunnsmessig, men: oppfør deg på kollektivtransport. Slipp andre ut før du går inn, la gamle/gravide få sitte, ikke sett deg nærmest midtgangen bare for å slippe å ha en kamerat på siden av deg, hjelp barnevogner, hvis du står ved døra og bussen er full; gå av på stoppet for å lette av/påstigning, IKKE røyk på holdeplassen, i hvertfall ikke ved siden av ikkerøykende stakkarer, og spesielt ikke under taket hvis det regner, i det minste ta hosting som et hint.

- Reis kollektivt! Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne om hvor idiotisk det er å kjøre bil i Oslo. Det er godt mulig dette er første og siste gang jeg skryter av Høyre i et innlegg, men dette er hvordan pipa skal låte.

- Ikke snik! Dette er feil måte å angripe kollektivdebatten, hvor deltagerne fratar seg sin del av ansvaret ved å gjøre billetten dyrere og kollektivtilbudet dårligere for andre. Kollektivt burde være gratis, men dette er feil fremgangsmåte.

- Ikke kjøp flere plastposer. Nille selger flotte ruller med flotte søppelposer som du kan bruke til søpla, og til handlingen kan du bruke for eksempel sånne eller kjøpe i matbutikken. Kiwi, Ultra og Meny sine er de beste, spør du meg, og de koster bare femten kroner.

- Bruk biblioteket! Vi må bare innse at før eller siden kan vi ende med FrP i regjering, og de synes jo offentlige biblioteker er en dårlig idé, og kan tenke seg å gjøre dem private. Hvis bibliotekene har høye brukertall, får vi kanskje bremset den utviklingen.

- Bli en primus motor!

- Stem ved valg! Det er ikke riktig at det er bedre at du ikke stemmer. Det er bedre hvis du setter deg inn i politikken og stemmer for det du mener. Dette er faktisk en del av din borgerplikt, synes jeg.

- Spis økologisk! Vær litt skeptisk til hvor mye 'mer økologisk' noe mat er enn annen, men for eksempel kylling, egg og melk: Ja.

- En veggisdag i uken hjelper på samvittigheten og den ekstremt kyniske kjøttindustrien. Tenk om vi hadde minsket kjøttforbruket i verden med en sjudel! Kjøttfri mandag gir deg ideer. Skal jeg også begynne å legge ut mine veggisoppskrifter? Hardcore versjon: flere veggisdager i uken.

- Ikke kast mat.

- Drikk heller te med en muslim!

"- En del overfallsvoldtekter kunne vært unngått om jentene hadde oppført seg annerledes"

2011-04-07T23:40:00.007+02:00

Jeg blir totalt fjetret av at det fortsatt finnes menn som Amir Tauqir Chandhary rundt om kring. Jeg visste vel at de fantes, men jeg har fortrengt det for å ikke mistenkeliggjøre alle menn.

Jeg vet at alle argumentene for at hva han sier er komplett idioti allerede er uttalt, men for ordens skyld kan jeg bare nevne dem for dere, mine lesere.

- Skal kvinner begrense sitt liv i frykt?
- Er menn ukontrollerbare skapninger slik at situasjonene kvinnene har plassert seg i "kan føre til at de ender i en situasjon der det nesten er uunngåelig at de blir voldtatt."?

Svaret er selvsagt nei.

Et annet perspektiv; visstnok er det overvekt av menn med innvandrerbakgrunn som står bak overfallsvoldtekter. Betyr dette at det nødvendigvis er noe galt med våre nye landsmenn? Eller betyr det kanskje at det er noe galt med vår integrering av dem?

---

Dette pratet jeg om med min fine kjæreste. Jeg spurte ham det ganske fellende spørsmålet "Hvor ofte har du følt deg redd de siste 10 årene?", hvorpå han svarte "Aldri." Mens jeg derimot kan skilte med at så lenge jeg har vært stor nok til å gå alene noensted, og da kanskje spesielt på kveldstid, har jeg alltid vært redd. Ikke hemmende redd, men på vakt, med øyne i nakken, han går litt fortere nå, nå kommer han nærmere, gjør han ikke?, så rart at den bilen kjørte så sakte akkurat ved siden av meg, å, nei, denne mannen av afrikansk opprinnelse prater til meg, han vil nok voldta meg i buskene. Sånn redd.

Nettopp da gikk det opp for meg hvor urettferdig dette er. At jeg skal bruke ressurser på å være redd, mens mennene skal slippe helt unna denne svært oppslukende følelsen. Kvinnedagen utspilt sin rolle, sa du?

---

Og, kjære Amir Tauqir Chaudhary, som har klart å fullføre en medisinutdannelse med disse holdningene i god behold, nå skal du høre en ting. Vi kvinner skal ha lov til å ha på oss de klærne vi vil og drikke så mye vi vil, uten å være redde. Men for min del tar jeg aldri på meg klær som kan oppfattes som sexy eller utfordrende, eller drikker så mye at jeg mister kontrollen, hvis jeg ikke vet at jeg har trygt følge hjem. Og jeg har bestemt meg for å melde meg på selvforsvarskurs. Alt dette på grunn av menn som deg, som åpenbart ikke kan styre seg.

Om livet & døden

2011-03-29T12:11:00.003+02:00

Bilde av janale1 på flickr. Under Creative Commons.

Jeg er kristen. Eller. Jeg tror på Jesus, at han døde på korset for min skyld, etc. Og Gud. Og den hellige ånd. OK.

Men jeg har ikke denne store forventninga til 'Himmelen', en evighet, og det der. Jeg tror på det, javisst, men det er ikke derfor jeg tror.

Og denne grusomme boka i Bibelen, Johannes Åpenbaring, har jeg så og si ikke rørt. Jeg hater den boka. Den får meg til å føle meg bitteliten, og er i tillegg den verste thrilleren jeg kan tenke meg. Bortsett fra det den sier om himmelen igjen, da, det er jo ikke så skummelt. Så. Jeg tror på Johannes Åpenbaring, i like stor grad som jeg tror på resten av Bibelen, men jeg orker ikke forholde meg til den.

Det er noen kristne som gleder seg så veldig til å komme til himmelen. Kanskje de ikke har hatt det så fint her på jorda, kanskje de er gamle, eller kanskje de synes det er veldig fascinerende med 'gater av gull'-konseptet. "Denne festen er ingenting i forhold til den festen vi skal ha i himmelen", sier de kanskje. Jeg vet ikke. Jeg gleder meg vel, men det er ikke derfor jeg tror.

For gitt at det var det eneste med å være kristen. Hvis du tror på det som står i Bibelen, kommer du til himmelen, og der er det jammen fint. Hvis det var sånn, da kunne ikke jeg trodd. Jeg trenger mer. Og jeg har mer. Jeg har en god klump i magen. Hele tida. Den var der da jeg var liten, og den har vært der siden jeg tok et standpunkt, og sa fra til Jesus om dette. 13 år gammel kanskje. Den var der da jeg var 20 år gammel og lot meg døpe. Den gode klumpen i magen, som gir meg en grunnleggende trygghet, visshet, beskyttelse og kjærlighet, og som gir meg troa. Troa er en gave. Av og til kjenner jeg den gode klumpen bedre enn andre ganger. Men den er der. Og den blir der så lenge jeg vil ha den. Snakk om livsforsikring.

For meg er nemlig ikke det å være kristen en dødsforsikring, det er en livsforsikring.

Vintersol

2011-02-19T22:04:00.003+01:00
I dag sto jeg opp litt for tidlig, og dro rett til FotoVideo for å kjøpe mitt første speilreflekskamera. FotoVideo har nemlig flyttet cirka 6 nummere i samme gate, og har feiret dette med supre tilbud hele uken; i dag var det amatørspeilrefleksen til Canon; EOS 1000D. I butikken var det god stemning og service, kaffe, brus og kjeks til de ventende fotografene. Så fikk jeg min lille venn, og dro hjem for å bli nærmere kjent med den.

Senere, før sola forsvant for dagen dro jeg ut for å finne på noe. Sånt man gjør på lørdager. Jeg hadde tatt med min nye venn, dermed ble dagen grundig dokumentert, og det tenkte jeg å dele med dere.

Jeg, William og Rebølla dro ned til Aker Brygge for å slikke sol.

Rebølla var så lur og fin og glad, for hun kunne kjenne sola varme bittelitt hvis hun sto stille.

Så glad at man måtte slenge litt på håret og ha det fint.

Jeg var selvsagt også rimelig fornøyd med mitt flotte kamera som lager flott lyd.

Mens fuglene var litt mer alminnelige i vinterlandskapet.

Etterpå kom Michael, Josva og Nora, og vi endte opp på Peppes Pizza. Noen mer som gangstere enn andre.

Reell bekymring for fremtiden -

2011-02-07T22:01:00.004+01:00
- det er vel ingen av dere som burde bli spesielt overrasket over at jeg er tilhenger av Jahn Teigen (til min bror, Kent William; San Francisco Morning) og Trond-Viggo Torgersen (en perle som er mindre kjent; Far). De siste årene har jeg utvidet voksne-folk-som-synger-norsk-perspektivet vesentlig.

Bjørn Eidsvåg (Skyfri Himmel) og Jan Eggum (Du kjenner ikkje meg) begynte vel i løpet av videregående, litt sammen med Sigvart Dagsland (Det er makt i de foldede hender). Har egentlig ikke fått fordype meg helt ordentlig i noen av dem enda. Også var det Louis Jacoby (Hverdag). Første året i Oslo ble også Erik Bye viktig ("og hvem har sagt deg at du kom til verden, for å få solskinn og lykke på ferden?" Så lenge skuta kan gå) I løpet av Etiopia-oppholdet lærte jeg meg mange av Øystein Sundes (Campingvogna) klassikere, og høsten 09 var det tid for Lillebjørn Nilsen (Inni mitt hode). Jeg har cden 'Vannmann' (som passer perfekt til mitt eget stjernetegn) av Wenche Myhre, og hørte på den mye for kanskje tretten år siden, så sangene har satt seg godt. Jeg hentet henne opp igjen fra glemselen med den utrolig sterke Vi lever (basert på en fransk original). Så mer Wenche Myhre med Du skal få din dag i morgen. For ikke å glemme Anita Skorgan (Oliver) ! Og Nora Brockstedt... (En liten pike i lave sko)

Det er nesten sånn at den eneste jeg har holdt meg unna er Finn Kalvik. Og det går greit.

Konseptet er enkelt; jeg har vært på kvasisiden av musikkens verden. Og er der sikkert til dels fortsatt, altså, det å ha en cd-hylle (i den grad det finnes lenger) som reflekterer at du er kul. Men jeg har gitt opp å dekke over at noen sanger gir meg mer livsglede og energi enn andre. Deriblant altså disse flotte, norske formidlerne, sangere med hver sin tydelige og nydelige stemme. Du kan si det er enkelt så mye du vil. Jeg nekter å høre på kul musikk som jeg ikke liker.

Spørsmålet er åpenbart; gjennomsnittsalderen på de nevnte nordmennene er faretruende høy, og det går opp for meg at jeg sannsynligvis kommer til å overleve de fleste av dem. Men hvem tar over?

Og i dag var jeg, Eva-Darling og tilhørende menn på 20 spørsmål-opptak. Der var også Trond-Viggo. Det var stort. (Hvis du er for ung/dum; 20 spørsmål (trykk på linken uansett!))

Videre følger et usaklig langt bildepotpurri av alle nevnte, uten kildehenvisninger til hvem som er fotografen - prøver meg på rosabloggtilnærminga; kilde: images.google.com. Dette fordi jeg har begynt å tenke at et innlegg uten bilder er et dårlig innlegg. Beklager dette. Hør heller på minst en av sangene jeg har tipset deg om, hva?

De jeg trenger for å puste

2011-02-01T21:58:00.003+01:00
Det er lett å føle seg liten og ensom i en stor by.

Jeg er for meg selv
og jeg er ikke redd,
bare redd -
for å bli helt alene.
Jeg har bare meg,
og jeg skal ingen sted -
bare dit jeg må være den ene

Jeg følte meg relativt dårlig utrustet på vennefronten da jeg kom til Oslo for fire og et halvt år siden. Jeg hadde noen få, litt diffuse venner fra Grimstad, ei veldig god ei fra Tromøya, en storebror, ei livslang bestevenn i Asker, noen som jeg kjente fra Internett og ikke minst flyttet jeg sammen med to ukjente frøkner (som viste seg å være fantastiske). Selv om jeg alltid har verdsatt kvalitet ovenfor kvantitet i vennskap, så var jeg litt bekymra for å bli Viggo Venneløs i den store byen. Jeg satset alle vennekort på året på Filadelfia Bibelskole.

Man kan si mye rart om bibelskoler og kristne generelt, men det er ingen tvil om at de beste vennene er de man har åpnet hjertet for. På bibelskolen ble vi utfordret i stor grad på nettopp dette. Og derifra sitter jeg igjen med mange knallvenner. Senere har flere, gode, nære kommet til, selvsagt, men det er ikke de jeg skal skrive om nå.

Nå skal jeg skrive om den beste vennen.

Den andre, å, kjære,
vil du være den?
Den som lar meg få noe å dele
som varmer der kulde og tomhet vil frem?
En som ser meg
og vet
og er som en venn -
så jeg ikke blir redd og alene?

Rebølla entret livet mitt med storm. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å bli venn med henne, av fordomsfulle årsaker som vi ikke trenger å gå inn på, men når vi først fant ut at vi hadde det fint sammen, var det gjort.

Rebecka er en sånn en som alle som har flyttet hjemmefra trenger, og en sånn en som jeg unner alle å møte. Hun er min mamma - hun er interessert i de minste ting som har skjedd meg siden sist. Hun er min pappa - hvis jeg ikke får fiksa noe, kan jeg spørre henne. Hun er mine besteforeldre - plutselig er vi gamlisungdom, og vi er det jaggu i sammen.

Og hun er min bestevenn, hun er min søster, min felles bygærning, i det hele tatt. Jeg og Rebecka kjenner hverandre litt for godt. Vi er til tider litt for tydelige til hverandre, og vi er nok litt mer forskjellige enn vi liker å tro. Eller omvendt. Vi lar hverandre se de slitsomme sidene og de mindre positive trekkene våre.

Alle vennene mine kjenner Rebecka. Rebecka er en sånn som man husker, og det er ikke bare på grunn av at hun har stort, fantastisk, rødt og krøllete hår. Men det har hun forsåvidt også. Jeg synes egentlig synd på deg hvis du ikke har en venn som Rebecka.

Jeg blir for meg selv
det er sånn vi er skapt
vi lever,
og det er det hele
vi nyter,
og strever
og tiden går tapt
sånn er livet et liv
kun det ene

Det andre, å, kjære,
vil du være det?
Det som lar meg få noe å dele,
som er ganske nært, nesten mitt,
men igjen,
bare stryker seg inntil
så nært som en venn...
Så du ikke blir redd og alene.

En som er der når du er alene.

Trond-Viggo Torgersen - En venn

Bursdagsskolen

2011-01-24T21:59:00.004+01:00

Bilde av freakgirl / Debbie R. under Creative Commons-lisens

1. Bursdager er på ingen måte noe som skal forbigås i stillhet.

2. "Det er min dag i dag. Herregud for en herlig daaag!" burde være ethvert bursdagsbarns themesang på bursdagen. Takk, Åge Aleksandersen.

3. Slik skal en generisk bursdag se ut: bli vekket på senga med sang og hemmeligheter, alle smiler og er snille, og man er husket og elsket en hel dag i strekk. Legge seg med smil om munnen.

4. På bursdagen har man vetorett i ALT.

I morgen har jeg bursdag.

Mozart og hvalen

2011-01-22T23:33:00.002+01:00
Det var en test som gikk rundt på facebook for litt siden, hvor man kunne teste hvor autistisk man er. Jeg falt for fristelsen.

Resultatet var kanskje mer overraskende for andre enn meg selv. Vanlige folk skulle få under tjue i score. Autister skulle få over tredve. Jeg fikk tjueni.

Nå har jeg jobbet med noen autister (og noen med andre diagnoser) en stund. Lært meg å bli glad i de, og lært meg å kjenne de. Noen sa at jeg kanskje ikke burde jobbe på et sånt sted, for jeg ble så påvirka etter en helg. Ble litt mer tydelig, litt mer avhengig av forutsigbarhet, litt mer vant til plutselige lyder og utbrudd. Men jeg har trivdes godt med autistene. De bare vil vite hva som skjer, de vil bare vite hvordan det skal skje, det er det eneste. De vil være forberedt.

Og akkurat det kjenner jeg meg igjen i. Jeg hater å være dårlig forberedt. Hvis jeg er innstilt på en ting, for eksempel en spillkveld, og dette blir utsatt, har jeg vanskeligheter for å omstille meg hvis noen sier "men da går vi på kino i stedet". Nå tyr ikke jeg til utagering hvis verden går meg i mot, men det er vanskelig for meg å se andre avkjørsler fra rundkjøringa.

I tilsvarende grad liker jeg å ha orden på ting. Nåvel, jeg kan også legge ting rett på gulvet i mangel på andre lure steder, men denne ordensnazien har kommet frem i meg spesielt etter at vi flytta inn i den nye leiligheten.

Siden jeg er student og ikke begynte på studier før 17.januar, hadde jeg masse tid til å flytte inn. Mens gutten min var på jobb, tuslet jeg rundt og fikset og ordnet. Dette har åpenbart ført til tvangstanker om hvor ting skal stå, eller hvordan ting skal være. Ta for eksempel kjøkkenet, jeg sliter med at glassene står på andre plasser enn dem jeg hadde utpekt. Til tross for at de står i riktig skap og alt sammen. De står bare ikke på riktig plass.

Dette er kanskje en av de store gledene ved å flytte sammen med kjæresten sin. En annen er at kjæresten kan kutte opp frukt og fikse colaglass med isbiter i til meg og Rebølla en sen kveld vi sitter på gjesterommet og ser på en film. Om autister.

Den filmen burde du også se, Josh Hartnett er kjempeflink og får meg til å savne favorittautisten min enda mer. I tillegg er det mange andre fine biroller som spilles godt. Eller fint. Hvis du vil, kan du låne filmen av meg, for jeg har den.

I veien

2011-01-14T13:22:00.003+01:00
Siden sist har jeg
- mistet min relativt nye laptop i gulvet, det tok kverken på harddisken og jeg har ikke fått somlet meg til å kjøpe en ny en.
- da oppdaget jeg at jeg også har klart å tråkke på den gamle laptopen min slik at skjermen har knust.
- flyttet inn i egen leilighet med egne vegger og vinduer og pus og egen fantastisk flott kjæreste.
- i den nye leiligheten lar internetten vente litt på seg, det skal komme en mann til onsdagen, men så fant kjæresten ut at rett ved kjøkkenvinduet kunne vi snylte litt på naboens nett.
- hatt juleferie og nyttår litt her og der.
- begynt så smått å jobbe litt igjen.
- kjøpt skolebøker og psyket meg opp til skolestart på mandag klokka ni. Iii!
- fått interiørhetta mange ganger, men i tillegg gavekort på interiørkurs av kjæresten min. Så kanskje det går OK.
- hatt besøk av flott liten bebinevø og kost ham nesten i stykker.

Summa summarum (?) har det ikke helt vært bloggetid. Men nå kommer hverdagen, og da skal alt bli så mye bedre. Nesten. Cirka. Mm.

Rugbrød, og en slags ode til dette.

2010-12-14T22:52:00.003+01:00

Med forbehold for at dette er nok et innlegg som mister sin gyldighet om en liten stund, tilsvarende som 'Nå har jeg blitt kjempeflink til å trene'-innlegget, eller 'Nå har jeg blitt kjempeflink til å studere'-innlegget.

Det var søndag kveld, vi manglet brød, og på butikken var brødhylla like tom som det er under juletreet første juledag. Så skimtet vi det, i øverste hylle; en liten pakke med nesten svart brød inni. Rugbrød. Eldorado rugbrød. Vi var litt usikre, og litt spente, da vi tok det med hjem.
God ting nr 1: formen på pakken. Den er nesten en terning, bare at den er avlang, men med rette kanter. Jeg liker sånt.

Morgenen etter. Tjukt med nugattipålegg på toppen. Vel luktet det ikke fantastisk, men det gikk jo ned. Og konsistensen var litt som hjemmebakte tante-brød, litt seigt og kompakt. (Jeg er jo også veldig opptatt av konsistens på spiselige ting generelt, og styrer derfor for eksempel mye unna sopp i store biter.)
God ting nr 2: konsistensen, konsistensen, konsistensen. Mmm.

Timer senere. Fortsatt ikke mer sulten.
God ting nr 3: du blir veldig mett. Ikke stappmett, man klarer da å begrense rugbrødinntaket, men du blir god og mett. Sånn mett som varer lenge. Egner seg derfor spesielt godt i eksamenstider

God ting nr 4: du kan tøffe deg for venner. Å spise rugbrød bør gi kreds.

God ting nr 5: siden man blir veldig mett, og smaken av rugbrødet - i hvertfall i tilvenningsfasen - ikke er kjempegod, kan man tillate seg tjukke lag med pålegg.

God ting nr 6: skivene er ferdig oppkuttet.

God ting nr 7: for meg som spiser veldig sakte, blir det mer effektivt i forhold til hvor mett jeg blir per tidsenhet.

God ting nr 8: du kan være offisielt kulere enn kjæresten, som sliter med å få spist opp skiver.

God ting nr 9: det holder seg lenge, bare husk på å pakke det inn!
Dette har jeg i grunn ikke testet helt enda, men jeg tror det stemmer.

God ting nr 10: det er ganske billig. 15 kroner for 500g.

Nå til det endelige målet; å bli en sånn ekkel en som sier 'æsj, har dere ikke noe grovere brød, kanskje?' til et bugnende brødfat.

Disclaimer: dette innlegget er på ingen måte som helst skrevet i samarbeid med Eldorado eller noen andre. Bildet er dog lånt fra retthjem.no

Dette er (mitt) Afrika

2010-12-02T17:46:00.004+01:00
Det har nesten blitt en klisjé; ung, norsk jente drar til Afrika for å finne ut at hun har det ganske godt. En kjapp sjekk gir deg mange av rosabloggerne, samt at du sikkert har noen slike venninner på facebook.

Jeg har vært, som noen av dere vet, i Afrika, jeg også. Først, to uker i Kenya 2007, senere, to måneder i Kenya/Etiopia i 2008. Begge reisene var i misjonssammenheng. Nå, før du stikker sosiologinesa di i dette, det misjonsprosjektet jeg var med på i sør-Etiopia var basert på Borana-folkets egen kultur, med historiefortelling, og etiopere hadde selve misjonsoppdraget.

Nåvel. Da jeg kom hjem fra Afrika, andre gang, var jeg så sliten og mentalt utslitt at jeg ikke orket å prate om alt som var fint. Eller alt som var dumt. (To spor bakover.) Siden alle mine venner og familie er særs forståelsesfulle, var det heller ingen som maste.

Mitt Afrika, den andre gangen;
- Etiopia; et stolt folk. Liv. Farger.
- Rød tørke.
- Frustrasjon over å ikke kunne språket
- Ensformighet
- Lengsel både hit og dit
- Altfor store forventninger
- Konstant dørkrasj med seg selv
- Mørke kvelder
- Parabol og The Apprentice på kveldene
- Settlers
- Kle seg tekkelig
- Telefonsamtale hjem
- Landsbyer; knøttekirker, vise menn.
- Toyota LandCruiser; hvorfor jeg skjønte poenget med disse håndtakene over dørene.
- Skitt, kontra gleden av å være nyvasket.
- Kakerlakker
- Nairobi; frihet igjen.

Poenget mitt er; Afrika er mer, på flere plan. Når kan jeg dra tilbake neste gang?

Og til slutt; det obligatoriske Afrika-bildet;

Pene jenter

2010-11-10T21:15:00.004+01:00
Pene jenter. Sånne som alltid er pene. Flinke. Du vet de som ser fantastiske ut også i joggedress, med snørrenese og halvfett hår. De.

Vi satt rundt bordet, praten gikk lett, og jeg tenkte at nå, nå begynner jeg å bli varm i trøya. Nå begynner jeg å bli trygg på disse. Åpnet munnen, skulle si en kommentar, en synsvinkel, en vits, jeg husker ikke, men jeg følte det var verdt å høre på for alle de andre som jeg ikke kjenner helt enda. Halvveis uti kommentaren klarer jeg selvsagt (for jeg har jo ikke, i motsetning til de flinke jentene, lært meg å ikke snakke med mat i munnen) å spytte ut en knøttliten bit. Kanskje usynlig for tilhørerne, men for meg går det i stå. Å. Så. Pinlig. Tar meg til munnen, de skal se at jeg merket det, at jeg ikke er en sånn som spytter i hytt og vær, mumler unnskyld, blir kanskje ferdig med kommentaren min, men uten glimtet i øyet.

Da hadde jeg avslørt meg igjen. Jeg er ikke en sånn pen jente. Jeg er egentlig ganske ekkel. Jeg spytter mens jeg snakker (men prøver altså intenst å dekke over), jeg tygger veldig høyt med tyggisen (i hvertfall hørte jeg det av ei venninne i sjuende klasse), jeg skifter BHen veldig sjelden (men selvsagt hvis den blir svett), jeg lar det gro under armene (altså, ikke til ekstreme tilstander, da, så klart) hvis jeg ikke skal gå med bare armer, jeg kan være brautende og ugjennomtenkt og si ting som sårer, og ikke minst kan jeg si ting som ingen er interessert i (dette gjør ingen pene jenter, det er jeg helt sikker på!), jeg vasker håret annenhver dag (fordi jeg har hørt det er bra for håret å ikke vaske det så ofte!) og jeg pusser ikke tennene om morgenen med mindre jeg skal til tannlegen (men jeg spiser alltid noe, så jeg tror ikke det lukter så fælt...?).
Denne lista har egentlig mange flere punkter, men de innebærer ting jeg fortsatt ikke tør si høyt, og definitivt ikke på bloggen. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har beklaget meg overfor kjæresten min, og fortsatt gjør det (etter tre år) for at jeg ikke er slik og slik, altså, sånn som han egentlig drømmer om.

Jeg vet ikke om det er noen jenter som føler seg som pene jenter i det hele tatt, men jeg er bombesikker på at de jeg anser som pene anser meg som ekkel. Jeg tror alle finner nok feil med seg selv, og prøver å kledelig dekke over dette, for å utgi seg som en 'naturlig versjon av Barbie', i hvertfall som førsteinntrykket. For min del begynte nok 'jeg vil ikke være sånn pen' som et slags feministisk standpunkt, og det er vel det fortsatt, men det er altså ikke alltid jeg føler for å dra frem de røde strømpene i beste sendetid, og ender med å skjemmes og tenke 'ingen liker meg, for jeg er jo tross alt ganske ekkel.'.

Det rare i det hele er hvordan pene jenter både kan være fienden, og målsetningen.

Si meg, hva betyr adjø?

2010-08-16T18:47:00.002+02:00
Kan først avsløre at dette dessverre ikke er nok et innlegg om Jahn Teigen

Som en direkte konsekvens av at jeg inviterte dere til å fortelle hva dere ville lese om - her kommer innlegg nummer 1. Spørsmålstiller Kristin spiller nok spørsmålet delvis, om ikke helt, basert på sangen Adieu - Jahn Teigen

Jeg har aldri likt forandringer, spesielt ikke om forandringene endrer på noe jeg liker som det er. Dette har vel også gjort at jeg ikke er særlig god på å ta farvel. Spesielt ikke om det er prinsen min jeg skal dra fra. Jeg tendenserer til å bli overdrevet sentimental, som gjerne forplanter seg som en klump i magen, så jeg tror jeg er syk, kvalm, har feber, og blir dermed enda mer interessert i at ingen skal dra noesteds - jeg skal jo passes på!

Siden jeg dermed vet - av erfaring - at ikke alle er komfortable i mine avskjedssituasjoner, pleier løsningen å bli at jeg synker dypt inn i meg selv, og gjemmer meg under en dyne. Gunstig? Nja.

Du må aldri si adieu, for det betyr at du aldri vil se den personen du sier det til igjen! Tysklæreren min, som også var litt fransklærer, presiserte dette tydeligvis så hardt i løpet av ungdomsskolen at det har satt seg. Adieu er også et innarbeidet låneord på tysk, og derfor vesentlig å gå gjennom etter "tschüss". Spør du meg, så synes jeg egentlig at å si adieu er ganske elegant hvis det først er noen du ikke vil se mer. Spesielt på tysk, så kommer dette franske ordet inn og blir svært uskyldig etter en tirade med forklaringer på hvorfor du ikke vil se personen mer, kan du avslutte slik; "(...) Ich will dich nicht mehr sehen, nie! Adieu!"

På norsk, derimot, har adjø i større grad status som et gammeldags, meget pent uttrykk for å ta farvel. Det er vel de færreste som bruker det til vanlig, med unntak av Oslos vestligste sfære. Dermed blir det morsommere å se på hva adieu-ordet egentlig stammer fra. Den alltid like pålitelige kilden wikipedia forteller at "a dieu" betyr "til Gud", og a dieu kom inn som en forkortelse på "a Dieu vous comant" eller "jeg kommanderer deg til Gud", noe som igjen på sett og vis høres koselig ut, spør du meg. Men som vi alle forstår var det da altså ikke ment som en koselig kommentar, eller kommandering for den saks skyld. Sa du dette, hadde du helst lyst til å se denne personen under seks fot jord neste gang dere skulle støte på hverandre.

Men under seks fot jord, og på den andre siden, så er jeg av den mening at der er kanskje ikke Gud den verste typen å støte på.

Nå hjelper ikke translate.google.com meg så mye, så hvis det er noen franskflinkiser her, skulle jeg gjerne likt å vite hva "jeg kommanderer deg til helvete" eller tilsvarende kunne være på fransk. Og gjerne også en kjapp forkortelse.

Si meg, hva betyr adjø? Som nevnt, "jeg vil ikke se deg igjen".
Er det bare trist - Ikke nødvendigvis?
no' som sårer deg? Spørs om du ser på Gud som goodguy.

En slags spørsmålsrunde

2010-08-07T17:48:00.002+02:00
Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke oppdaterer spesielt hyppig.

Men jeg er også klar over at jeg har lyst til å skrive. Jeg har bare ikke lyst til å skrive om hva jeg gjør om dagene, sånn som mange andre gjør. Jeg vil prate om et ordentlig tema. Og jeg mener selv at jeg er enda flinkere til å skrive hvis jeg har en slags oppgave. Så, mitt forslag til dere som hungrer etter flere innlegg fra madeleine-fronten; gi meg en oppgave, et spørsmål, noe dere vil høre mer om.

Bring it on?

Kurs i (u)kulhet

2010-06-21T22:36:00.006+02:00
Det var tidlig juni, vi var i parken (med pus!) og grillet, og jeg var svært kul. Solbriller, converse, fin lys ferskenbukse og kul stil. Jeg var kul. Veldig kul.

Så var maten spist, og jeg skulle videre på førstehjelpskurs. Kul som jeg var, huket jeg av en bysykkel (alle vet at hvis du skal være kul i Oslo, må du sykle din bysykkel), og la i vei mot førstehjelpskurset. Følte jeg var som en vind på den korte veien ned Toftes gate ved Sofienbergparken, rundet Schous plass, videre ned Thorvald Meyers gate og over Nybrua, nevnte jeg hvor kul jeg var, så skulle jeg bare ta en smud venstresving ned i Christian Krohgsgate og videre ned til Røde Kors' førstehjelpskurs. Det var det som var planen.

Men mens jeg satt der på sykkelen og druknet i min egen kulhet, satte sykkelen hjulene fast i trikkesporet, jeg lente meg over til venstre og veltet tvert. Fikk skitt over hele venstrebeinet, skrubbet kneet, to hull på buksa, en forslått albu og en skrubbet albu, skrubbet hånd. Men kanskje verst; (de meget kule pilot-) solbrillene hang på halvt hold på nesetippen, og det var tydelig at kulheten min hadde falt av i trynet.

Siden dette er min tjuefjerde sommer, har jeg lært at så store jenter som meg ikke gråter av en liten skramme som dette, og, siden jeg var helt alene måtte jeg rett og slett late som ingenting. Reise seg opp kjempefort, kjempe tilbake tårene og ikke minst det akutte behovet for medlidenhet, opp på sykkelen igjen og videre til førstehjelpskurset.

Du tror kanskje at det var hell i uhell at jeg skulle videre på et sånt kurs? Vel. Jeg praktisk talt tilbød min egen kropp til utprøving, sa klart i fra at dersom det skulle være noen form for sårstell i dette kurset, kunne de bare prøve seg på meg. Men gjorde de det? Neida. Det er tross alt viktigere å lære at et godt utgangspunkt for takt på hjertekompresjoner er BeeGees' "Stayin' alive".

Om livet generelt, og veien du går på.

2010-05-29T17:13:00.004+02:00
Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du ikkje kan fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.

For snart fire år siden flyttet jeg hjemmefra og til Oslo. Jeg var nitten år gammel, og svært, svært klar for å hoppe ut av redet, fly på egenhånd. Jeg skulle også finne meg selv. For selvsagt var det mer naturlig at jeg kom til å finne meg selv i Oslo, hvor gatene heter Schleppegrells eller Sorgenfri, enn i Grimstad, hvor de fleste gatene heter det samme som i mange andre byer, typ, Storgata, Skippergata, og så videre. Jeg følte jeg hadde vært borte en liten evighet da jeg skulle hjem igjen på besøk etter en måned. Jeg var jo totalt forandret både på inn- og utsida!

Det var kanskje bare jeg som merket det.

Jeg har lenge vært veldig opptatt av hvem jeg er. Alltid villet være spesiell nok. Ikke se ut som alle andre. Ikke gjøre som alle andre, ikke tenke som alle andre.

Men han glid ifrå deg -

glid ifrå deg, glid ifrå deg -

Snart er han heile runden fyre.

Og jeg har vel klart det litt, sånn halvveis, der jeg har gått på pinsevenn-Bibelskole, stemt SV/Rødt og gått i tog mot NATO sammen med blitzerne, studert matte, men egentlig vært hardt angrepet av skrivekløe og luftet journalisten i meg, vil reise, vil bo midt i byen samtidig som jeg blir fascinert av tanken om å bo midt i ingenting, flere mil fra naboen...

Jeg sa en gang at jeg så på meg selv som en vandrende selvmotsigelse, men jeg er ikke sikker på om det stemmer helt. Det er som det sto på broren min sitt russekort, fritt sitert fra hukommelsen - "Så var det bare å få gjort alt jeg har lyst til. Jeg tror jeg begynner nå.".

Men hele veien, i løpet av snart fire år med fine folk, mange gode følgesvenner, har jeg alltid satt ekstra stor pris på omveiene. Det å ta seg en pause bare fordi det er godt. Gjøre noe helt annet. Jeg har kanskje vært overivrig fokusert til tider, og ikke sett omveiene, men ser jeg de, sier jeg i fra; "Her kan vi stoppe litt opp.".

Og jeg har begynt å slappe av. Sånn her er jeg, akkurat som jeg er nå. Det tok meg fire år. Men det er godt å vite.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappestrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

Olav H. Hauge

"Jeg ser på livet som en eksponentialfunksjon", sa jeg. Jeg gjør kanskje ikke det lenger. Tror jeg har innsett at det ligner mer på en sinuskurve.

Du behøver ikke leite mer -

2010-03-31T19:42:00.003+02:00
Snøen smelter og puslespillbrikkene faller på plass. Ting har rett og slett ikke gått opp siden desember, en og en har i hvertfall ikke blitt to, og jeg har vært en smule forvirret. Til nå.

Så det var deeer jeg la melka, ja!
Vent, vent litt, se heeer! Her er jaggu appelsinen jeg visste jeg hadde kjøpt også. Riktignok litt mindre nå, men en appelsin er en appelsin - og denne er min! Mon tro hva som gikk gjennom hodet mitt da jeg la den fra meg i grøfta.

PS! Har hatt to treningsøkter denne uka, mandag og i dag. Men jeg tror dere egentlig ikke kunne brydd dere mindre. Så jeg sparer dere. Så snill blir man av å trene!

Treningsblogg: dag 3

2010-03-27T22:27:00.003+01:00
Jada. Jeg føler meg litt teit som skriver om treningsøktene mine på internett. Men som sagt. Det er bare for å presse meg selv til å gjennomføre. Og det er jo ikke slik at du er nødt til å lese skvipet heller. (Men jeg ville sjekket ut linken på bunnen her!)

Beskrivelse av dagens treningsøkt:
- Rask gange til treningsstudio. 1,3 km.
- Tredemølle:
kort oppvarming,
2 minutter PÅ - 8,5-10 km/t
1 minutt AV - 5 - 6 km/t
- inntil jeg hadde løpt 3 km, cirka 24 minutter.
- Lett uttøying
- 2 * 10 situps, 3 * 10 ryggups.

Total distanse: 4.3 km.
Prosentdel av måldistanse:: 43%
Total tidsforbruk: cirka 40 minutter

Kommentar:
Har selvsagt laget en spotifyliste for trening. Ved hjelp av rask googling av musikk å trene til, klasket jeg sammen denne. Lover ingenting, men det virker for meg! Forøvrig er jeg åpen for forslag på ultimate treningslåter. Uptempo, åpenbart.

Treningsblogg, dag 2

2010-03-24T14:42:00.000+01:00
Fortsettelse av thrilleren

Beskrivelse av dagens treningsøkt:
- Kort oppvarming, gange.
- Intervall, rundt 20 min
- 2 minutter på, 8,5 km/t
- 1 minutt av, 5 km/t
- 2,7 km
- Uttøying
- Styrke:
- 3 * 10 situps
- 3 * 10 ryggups

Total distanse: 2,7 km
Prosentdel av måldistanse: 27%
Total tidsforbruk: 40

Kommentar:
Styrkebiten ble lagt til da jeg etter første økt var hovedsaklig sliten i rygg, og ikke ben. Merket at første økt fortsatt satt i bena under løping. Bittert.

- Postet fra BlogPress på min iPod. High-tech!

Treningsblogg: dag 1

2010-03-21T14:34:00.002+01:00
Jeg har vært innmari smart, og meldt meg på Sentrumsløpet. Plutselig er det fem uker igjen, og jeg er i samme form som jeg alltid har vært. Også kjent som dårlig form. Et løfte, en sen kveld med noen fine jenter om at, ja, vi skal løpe sentrumsløpet, 10 kilometer, sammen, hurra - har nå blitt til et stressmoment. Samtidig vil jeg jo klare det, det er på tide å få opp farta og ikke bli sliten av å løpe til trikken (40 meter), så her må det presses hardt. Jeg er per dags dato en treningsanalfabet.
For å gjøre presset litt verre, og i kombinasjon med at denne bloggen har vært svært lite oppdatert i det siste, er ideen min å skrive her hver gang jeg har trent. Hurra på alle kanter. Hvis du spyr av treningsblogger, klikk deg bare videre på det store indernettet.

Beskrivelse av dagens treningsøkt:
- Rask gange til treningsstudio. 1,3 km.
- Tredemølle:
kort oppvarming,
2 minutter PÅ - 8,5-9 km/t
1 minutt AV - 4,5 - 5 km/t
- inntil jeg hadde løpt 2.5 km, cirka 21 minutter.
- Rask gange hjem igjen. 1,3 km
- Lett uttøying

Total distanse: 5.1 km.
Prosentdel av måldistanse:: 51%
Total tidsforbruk: cirka 1 time, inkludert skifting i garderobe.

Morsomme opplevelser, om noen:
Treningsstudiokultur. Måtte stå i kø for tredemøller. Visstnok tørker man av den i etterkant, dette var nytt for meg. Trodde trening inkluderte ufrivillig eksponering for andres svette, direkte eller indirekte.

Andre tiltak for bedre form:
Har hørt at banan er bra for å bygge muskler. Spiste banan i etterkant.

Kommentar:
Dagens økt var ikke slitsom, i hvertfall ikke totalt utmattende. Men jeg har hørt at det er lurt å ikke presse seg selv for hardt fra starten av. Og jeg kjenner allerede det sitter i beina.
Lurer på om syklene som på rekke og rad bak tredemøllene utelukkende fordi spinningfolket kan se på rompene til tredemøllefolket, og komme unna med det.

Heldigvis

2010-02-12T11:01:00.002+01:00

Foto: geirarne (Creative Commons) (Takk, Thomas!)

Heldigvis er det fortsatt nesten gratis (forutsatt at du har månedskort, men det har jo alle, hvis ikke er det bare 25 kroner) å ta trikken. Det er fortsatt lov å ta den lengste veien hjem, bare for å kunne sette seg ned, kanskje med god musikk på øret, og se på menneskene.

Sola er fremdeles blid, og snøen brisker seg som titusener av diamanter. Det er ikke så kaldt, du klarer det, for se så pent alt er. Og man får tid til å tenke. Til å høre ferdig sangene, ikke skippe for å bare høre de man liker best, fort, for man skal bytte trikk eller t-bane eller buss, så her skal det ikke lyttes.

Det er gratis. Snart skal jeg til San Fransisco for å treffe noen av mine absolutte favorittmennesker på denne jord. Og jeg har hørt rykter om at de har trikk der også. Kanskje jeg skal gjøre akkurat det samme der. Sitte på trikken og sanse.

Separasjonsangst

2010-02-07T23:39:00.005+01:00
Altfor tidlig fredag morgen, i en taxi på vei til flytoget og Oslo S:
Oppdager at jeg har glemt å pakke parfyme.

Noe senere, etter en norwegian-selvinnsjekkings-FAIL, på tax-free:
Finner en fin liten pakke med DKNY "Be Delicious", og bestemmer meg for å kjøpe denne.

Rett etter, i kassen på tax-free:
Kassadamen forteller halvblidt at jeg får med meg en bamse fordi jeg kjøpte parfyme. Bamse er brun, og har en rød t-skjorte der det står "I love you". Vi får umiddelbar god kontakt, hovedsaklig fordi bamsen elsket meg først. Bamse blir trygt plassert i min allerede fulle veske.

[Tilleggsinfo: jeg blir alltid trippelsjekknazi når jeg er ute og flyr. Har jeg fortsatt pass? Har jeg fortsatt billetten? Har jeg fortsatt lommebok? Og sånn går no dagan.]

I flere av mine trippelsjekkanfall faller Bamse ut av veska, sammen med skjerfet, og blir et stadig større objekt for irritasjon, og ytterligere stresspåførsel i forbindelse med mine sjekker. Men jeg tar han med. Han elsket meg først.

Rett før passkontroll for utenlandsreiser:
Bamse faller ut av veska. Går nesten frem til passkontrollmannen uten å merke dette, før en dame bak meg sier fra om at jeg mistet Bamse på gulvet. Får umiddelbart dårlig samvittighet, plukker opp Bamse og fortsetter videre til passkontrollmannen. Passkontrollmannen antar tydelig at jeg er tilbakestående (jeg lurer på hvorfor ikke tax-free har kommunisert videre til resten av flyplassen at de prakker en bamse på alle som kjøper parfyme) - og spør med påtatt barnestemme; "Mistet du bamsen din?" Gah.

Ved gaten:
Finner ut at siden Bamse ikke klarer å gjøre meg totalt lykkelig, så lar jeg han sitte igjen på stolen der mens jeg boarder flyet. Dame og mann ved siden av oss (dama har tydeligvis samme trippelsjekksyndromet som undertegnede) ser at Bamse sitter igjen etter meg, og sier fra. Jeg forklarer at jeg med full intensjon lot ham sitte, og at han sikkert vil gjøre en unge mer lykkelig enn meg. Dama skjønner dette, mens mannen, som later til å prøve å beile den pene dama, benytter sjansen til å være morsom og si at det går sikkert greit for meg, men stakkars Bamse må ha separasjonsangst. Hehe. (Spørsmålet er, hvorfor hørte jeg ikke?)

Toppen av kransekaka, inne på flyet, før avgang:
Flyvertinnene sier blablabla. Flyvertinnene spør om "Has anybody here been visiting the gift-shop?" og jeg ser opp, for det var jo et svært merkelig spørsmål før avgang. Ser Bamse. Ser kjapt ned og later som ingenting. Bamse hadde uten tvil separasjonsangst. Og hva sitter jeg igjen med? Dårlig samvittighet. Fordi Bamse elsket meg først.

Fordi du kan...

2010-01-26T16:51:00.003+01:00

...klatre i det høyeste fjellet,
svømme i det dypeste havet,
alt du trenger er viljen til å ønske det,
og, eh, litt selvtillit.

Så hold på troa!
Ikke la noen få deg til å skifte mening.
Du må vite når det er på tide å dra -
for å få dine drømmer opp fra jorda.
Hold på troa, baby, ja!
For det er bare et spørsmål om tid
før selvtilliten din vil seire - !
Tro på deg selv, uansett hvor mye det koster,
Du kan bli en vinner -
men du må beholde troa!

- Fritt oversatt etter Michael Jacksons "Keep the faith"

Det er neimen ikke lett...

2010-01-14T20:47:00.003+01:00
...å konsentrere seg når det finnes så mange andre fine ting å gjøre. Du trenger eksempler, sier du?

Lage sitrusmann. Det ble hakket verre å skrelle klementinen i etterkant!

Lese om kontantstøtta. Hrmpf...

... i Feministhåndboka. Lånt av Prinsesse Lea.

Kikke ut på menneskene på Frederikkeplassen, det er så lett å se hvordan de går nå når det er snø på bakken, noen som går i samme tempo men tydelig ikke kjenner hverandre, prøver å bryte opp, par som går i takt og par som går i utakt. Og tenke på hvordan livene deres er. Sånn egentlig.

Eller bare se hvordan jeg og han fine vil se ut om tjue år. Pluss litt rynker, kanskje.

To sitater, Meredith Grey

2009-12-29T11:20:00.003+01:00

Dr. Meredith Grey: Wore my new lip gloss 'cause my ex-boyfriend's wife looks like Isabella freakin' Rossellini, and I'm like... me. I'm trying to outdo her when she's the victim here, how crazy is that?

Dr. Meredith Grey: Okay, here it is. Your choice, it's simple, her or me. And I'm sure she's really great. But Derek, I love you. In a really, big really big pretend to like your taste in music, let you eat the last piece of cheesecake, hold a radio over my head outside your bedroom window, unfortunate way that makes me hate you... love you. So pick me. Choose me. Love me. I'll be at Joe's tonight so if you do decide to sign the papers, meet me there.

Have yourself a merry little christmas -

2009-12-25T23:45:00.003+01:00

- har jeg valgt som themesang denne jula. Så det er kanskje nettopp derfor det var deilig å krype inn under teppet på egen sofa med egen katt og myse med øynene, skru av tven, sette ned tempoet, lese julehilsener, gråte litt, savne han fine sånn at det gjør vondt, føle seg litt alene, bli forkjøla, spise spaghetti ala capri, prate litt i telefonen, sette på Diana Krall sine julesanger, og da spesielt den tidligere nevnte, og det er veldig deilig å vite at nå kan jeg legge meg og sove så lenge jeg vil, og at pus passer på, for jeg tror hun skjønner jeg er litt molefonken, men det går greit, altså, bare molefonken. Og dett i desa.

Gladbilde

2009-12-18T22:13:00.004+01:00

Merkelig fakta om Madeleine; da jeg var liten, var jeg overbevist om at en gang i året snakket kongen til meg. Inni mitt hode. Og hvorfor jeg visste det var kongen? Nei, det var jo han som var på enkronen, da, det visste jeg bare. Altså kong Olav. Og det skjedde i følge meg selv rundt juletider. Hva han sa? Ikke noe viktig på noen måte, men at han pratet, var nok for meg.

I ettertid tenker jeg at det kanskje var en annen konge som sto for snakkingen, men nok om det.

For det at Dronning Elizabeth tok toget i dag, ja det kan sannelig gjøre meg glad, men jeg blir desto gladere av det faktum at kong Olav tok trikken midt i rushet. Som dette bildet viser. Her kan dere lese om den unge kvinnen i setet ved siden av. Dette (altså konseptet kong Olav på trikken) er en av mine særs gode grunner for å beholde monarkiet.

Bitterbitch på banen

2009-12-16T22:40:00.007+01:00

Jeg får abstinenser, vi hadde vært sammen så å si hele tiden i over en uke, og så plutselig skulle jeg jobbe og jeg slapp taket på hånden hans, han hadde andre ting å gjøre, han skulle på hobbyrommet sitt, og dit kan ikke jeg komme, så når han leker med kompisene sine som han skal hjem til i hele jula, blir jeg bitterbitch og sier det sånn, jeg gir ham dårlig samvittighet, og jeg vil det jo ikke, jeg hadde overhodet ingen intensjoner om å bli den jenta som kontrollerer gutten sin i senk, og det biller jeg meg inn at jeg fortsatt ikke er, men jeg ser stadig spor av henne, som om jeg er en todelt sjel med en ond bitterbitch som kommer frem når vanlige Madeleine blir grepet av lengsel.

Så sier jeg unnskyld for at jeg fremprovoserte dårlig samvittighet, for dette er forhåpentlig ikke "UTILGIVELIG!", som en helt annen ting jeg har gjort tydeligvis var, og da mister sa det, "UTILGIVELIG", fikk jeg en ro over meg og tenkte stille at nå. gikk. mister. over. streken, for jeg vet at det er egentlig annerledes, ingenting er utilgivelig. For det har nemlig sjefen min sagt.

Å, shuut!

2009-12-15T20:34:00.004+01:00
Du smiler
og jeg døøøør!

Du ser på meg
og det gjør
at jeg
jeg glemmer at jeg fins

Du ser på meg
og jeg flyr
Du tar på meg
og jeg tar fyr

Du er
du er min prins!

Siri Nilsen - "Herregud"

Bilde: Mona Ødegård

Med disse ordene, og med livet hun legger inn i teksten, har Siri Nilsen smeltet seg helt inn til hjerterota mi, altså bare fordi hun klarer å sette ord på det å være innmari forelska. Og at hun klarer det på norsk. Virkelig, virkelig et fantastisk album hun har gitt ut, jeg elsker hvordan hun hele veien leker seg med språket og finner nye rim jeg ikke har hørt, å!

Albumet på spotify.

(Poeng til dem som finner ut hvor tittelen min er tatt fra!)

Ønsker under en stjerne

2009-11-30T00:05:00.004+01:00

Et nytt medlem av Bull-familien
(Ninja-Bull)

Jeg dør, hvis jeg ikke får en sånn. Nesten, that is.

Dette var de dyre tingene. Nå følger "behovseksjonen".

Mikrobølgeovn er en svært fin ting, og sammen med en...

...brødrister hadde den forminsket mengde mat som hives i dette hjem betraktelig!

Dette er for eksempel en svært fint redskap for å lage selvbakt brød -

- men med muligheter for at jeg trenger et slikt. Har et forkle som er særdeles stygt og stammer fra øl-/oktoberfest på Chateau Neuf. Neuf said.

For å redde enhver dårlig dag. Jeg blir ikke lei. Jeg gjentar: jeg blir ikke lei. Her kan den kjøpes, og ja, jeg vet vi fortsatt er i behovseksjonen.

For å redde enhver dårlig dag. Edin Løvås er attpåtil en fantastisk, fantastisk mann. Her.

Så over til kanskje den triveligste delen; abstrakte, uoppnåelige ønsker, altfor store ønsker, og ønsker som jeg alltid blir glad for og aldri får nok av. (Orket ikke finne flere bilder i kveld, i tillegg var ikke alt like lett å illustrere.)

Fred på jord.
At alle er venner.
Pusekos.
Egen leilighet med ordentlig tregulv og kanskje den er på loftet, gjerne store vinduer og gamle tapeter. Åh!
Tekanner.
Tekopper.
Kjoler.
Tegnesaker.
Varme gensere, men ikke akryl!
Raggsokker.
A på alle eksamenene.
Fint undertøy fra Sonia Rykiel for H&M.
Kinobilletter.
Teaterbilletter.
Restaurantbesøk, men kanskje enda bedre;
Middag hjemme hos bra mennesker.

En annerledes jul

2009-11-27T00:34:00.003+01:00
Som Kristin, så jeg.

Jeg har i eksamensprokrastineringens ånd brukt ivrige timer på å finne frem til alle mine favorittjulesanger fra før, og noen nye. På spotifyen på iPoden min. Å, som jeg har kost meg. Og selvsagt vil jeg dele godhet og kjærlighet. Har du belaget deg på over fem timer renspikket julestemning?

Først vil jeg trekke frem mine absolutte høydepunkter.

En annerledes jul - Carl Hjalmby
Hej, mitt vinterland - Vikingarna
Sjømannsjul på Hawaii - Rita Engebretsen, Helge Borglund
Siste søndag i advent - Ole Ivars
Tror disse har befunnet seg på vesentlige julekasetter i heimen i oppveksten.

Julekveld i skogen - Rolf Just Nilsen
En klassiker uten sidestykke.

Videre er jeg svært fornøyd med å ha funnet Nora Brockstedt, Den gylne hale, og prøver å venne meg til Sufjan Stevens. Og jeg smiler av Skomakergata og Putti Plutti Pott.

God jul!

Det går ikke opp!

2009-11-25T14:13:00.002+01:00
Det er jo merkelig, svært merkelig at jeg som studerer matte og statistikk, og vet særdeles godt at 1 + 1 = 2, at ting bygger på hverandre, jeg blir bare sittende og sikle på masterprogrammet

Bioinformatikk og biostatistikk

- for det klarer jeg fint, men å åpne boka i statistikk, lese hardt og motivert til eksamen(ene) som på alle måter er nødt til å gå bra for å i det hele tatt nå frem til masterstudie, det skjønner jeg liksom ikke helt i praksis.

Nei, for det er nok lurere å spise kake, lese blogger, rydde, sende klagemeldinger til alle mine venner, sove, bruke lang tid på å kikke på boliger i Finnmark (!) og å altså sikle på masterprogram.

Ja, Madeleine. Kjempebra.

Huskeliste til neste gang...

2009-11-14T13:22:00.003+01:00
...H&M hyrer inn store designere til å lage klær, eller lignende hendelser.

- Mye klær. Sats på ullstrømper & snowboarddress.
- Sitteunderlag.
- Underholdning, typ iPod med filmer
- Kveld/natt før: vær oppe/ute til klokken to-tre, gå hjem, skift, gå ut.
- De første stiller seg i kø HALV FIRE.

Det var også noe svært primært over instinktet som plutselig brettet seg over meg når dørene åpnet og det var min tur til å gå inn. Og ikke minst, det viste seg å være utallige bitcher ute og gikk. Jeg trodde slikt bare skjedde i Hollywood.

Jente#1 - Sympatisk
Jente#2 - Bitch

J1 & J2 tar i samme plagg samtidig. J2 prøver å nappe det til seg.
J1: Unnskyld, kan jeg se litt mer på det? (etter min forståelse skulle hun sjekke størrelsen)
J2 ser dumt på J1.
J2: Seriøøøøst?

---

(fake?)Burberry-røykedame - generelt litt ovenpå
Venninne - uten videre observert personlighet

Brd til venninne: Det verste er at ingen av de som står i kø her har stilen til Jimmy Choo... Skjønner ikke at de gidder.

---

Og jeg har aldri hatt så mange jenter kikke meg fra tå til hode eller omvendt med et så judgemental blikk...

---

En annen, trivelig tilfeldighet er at nettopp klokken HALV FIRE satt jeg våken på jobb i en slags mellom-sove-transe, jeg hadde våken nattevakt for første gang, og bestemte meg, muligens litt under påvirkning av Jimmy Choo, for å kjøre løpet ut - ikke sove før til natten etter, og dette skal også inkludere svigerfamiliemiddag & -kveld før jeg lukker mitt øye.

Det å lure seg selv

2009-11-09T16:29:00.002+01:00
En dag jeg har gøts nok, skal jeg ta på meg et prosjekt på størrelse med det Julie i Julie & Julia gjør. En dag. Inntil videre har jeg stadig små prosjekter, som å kanskje strikke lue til kjæresten til jul (og tro meg, det kan hende det er krevende nok), en halvveis oppnåelig frem-til-eksamen-plan, venne (les: tvinge) kroppen til å godta katteallergenene, planlegge adventssøndagskvelder med stearinlys og kaker, planlegge jula.

Jeg har en uovertruffen tro på prosjekter. Planer, deadlines, skippertak, nye og bedre liv. Jeg går jaggu fem på hver gang også. Tegner, skriver lister og ukeoversikter. NÅ skal alt bli så mycket, mycket bätre. Og for alle de som har kjent meg mer enn cirka en måned, så er de også helt klar over at det sjeldent fungerer slik jeg forespeiler i planleggingsperioden. Hvis disse også har kjent meg mer enn cirka ett halvt år, vet de at å fortelle meg dette ved begynnelsen av mine prosjekter bare fører til harme fra min side. Det kan være så sant det bare vil, jeg nekter å høre på at jeg ikke kommer til å få det til.

Jeg har også tro på at en hårklipp vil gjøre underverker, at livet mitt før/etter hårklippen vil være to vidt forskjellige epoker. Så på onsdag klipper jeg meg. Fordi jeg har hatt lyst til å klippe meg kort(ere - typ ikke-gutt) i kanskje flere år.

Kan noen fortelle meg...

2009-11-01T20:14:00.002+01:00
...hvorfor media konsekvent skal bruke ordet 'sex', når det egentlige tilfellet er overgrep, voldtekt, trakassering, og sånt som ikke er fint?

For all del, jeg har skjønt såpass; sex selger, javisst. Men dette er etisk forkastelig - å benytte seg av det som for de rammedes del som regel er det verste som har hendt dem og omformulere det til noe som selger?

Hvorfor er dette galt, da, Madeleine?
Jo, det skal jeg fortelle deg.

- Det er med på å avkriminalisere dem som har gjort noe galt. Sex er forbeholdt to (eller, for all del, fler) samtykkende sjeler, hvis det er noen som ikke er enig i at det er dette de vil, eller er for unge, eventuelt psykisk tilbakestående til å vite hva som skjer, heter det ikke sex, men voldtekt.

- Det er med på å passivisere nyhetsleserne, se på denne gladsaken her; ikke bare ble hun holdt som 'sexslave', som, for dem som liker det litt dominerende/slave-konseptet under dyna, kan forbindes med trivlige ting, men i tillegg smiler Laba på bildet. I verken overskrift eller bilde ser vi noe som virkelig sjokkerer, og som regel er det umiddelbart overskriften og bildet man forholder seg til.

Og hvis du vil se mer feilbruk:

Fransk minister i guttesextrøbbel (og denne er attpåtil arkivert under "Frankrike" og "sex".)

Lærerinne sendte nakenbilder og sex-chattet med elev(16)

...dette var noen jeg fant i farten på Dagbladet sine sider. VG sitter heller ikke igjen som englebarn, men jeg lette altså bare på Dagbladet nå.

dette tenkte jeg på før jeg sovnet

2009-10-28T10:19:00.000+01:00
venstre og høyre
hand i hand
ingenmannsland
er nære nå

I blodet mitt

2009-10-14T11:37:00.002+02:00
Det ligger i blodet mitt. Mens andre søker mot hverandre, mot lys og varme, vil jeg noe annet, Det ligger i blodet, sier jeg, og mener det, jeg kommer meg ikke videre før jeg lytter til pumpen som ikke lenger fungerer som den skal, blodet holder seg rundt hjertet og gidder bare å sjekke at det slår, jevnt, inntil jeg har tatt beskjeden, tatt steget. Jeg stikker av. Det ligger i blodet mitt. When the going gets tough, the tough gets going, til et sted hvor jeg kan tillate hjertet å sende blodet ut, til fingertuppene, til øyelokkene, til hodet. Andre søker hverandre, det er fint det, altså, det bare ligger ikke i blodet mitt.

Harmoni

2009-10-04T20:58:00.003+02:00
Jeg lister meg ut, han sover, jeg dusjer og steller meg, tar på bestefars hatt, tjukt skjerf i halsen, jakke, skinnstøvletter. Jeg er kul nok til å møte Løkka en søndags formiddag.

Appelsinjuice & Dagbladet på 7-eleven, brød på Godt Brød, kaffe til gutten på Kaffebrenneriet. Jeg føler meg offisielt som en hipster, og er svært fornøyd med å være fresh og på ingen måte se ut som jeg har sovet lite. Det hadde jeg ikke heller.

Harmonien får riper når det løper unger i beina på meg overalt. Tydeligvis har generasjonen som "oppdaget" Løkka passert tredve og fått avkom.

Så tripper jeg hjem igjen. Lister meg inn med kaffen til gutten. Koser ham på ryggen. "...og nå skal vi ha fin frokost!"

Det er noe med søndager.

Sånn er livet.

2009-09-18T23:12:00.003+02:00
It happened to me, and it can happen to you. (...) Is it real, is it fake, is this game of life a mistake?

Det første året i Oslo, så jeg på livet som en eksponentialfunksjon (f(x) = e^x). Det andre året mitt i Oslo (/Afrika), så jeg på livet som en slags sinuskurve (f(x) = sin x). Det tredje året mitt i Oslo var mer logaritmisk (f(x) = ln x).

I år, eller, i hvertfall de siste månedene har jeg hatt problemer med å plassere livet i en kjent funksjon. Mamma og pappa er ikke lenger sant, som man kan si det, og ting er vondt og godt om hverandre og ting forandrer seg. Jeg har aldri vært så stor fan av forandringer.

Jeg ville ikke ha fostersøsken, for eksempel. Men de er nå fine, og jeg er så utrolig glad i dem. Jeg ville ikke dra til Afrika, men dro, ble lei (meg), og dro tilbake, og samtidig tok det ikke veldig lang tid før jeg stadig vil nedover igjen.
Så håpet mitt er at også denne forandringen, etter antagelig mye vondt, vil bli til det bedre. At ting roer seg. En gang.

Og så vet jeg jo at vennene mine, de fantastiske vennene mine, ikke blir så innmari sure, for de skjønner at ting er vanskelige nå, men at det blir bedre etterhvert, at Madeleine blir bedre etterhvert.

Også skal jeg og Ida Marie flytte. Så det blir fint. Til en større leilighet, mer sentral, og mindre i leie.

Midlertidig

2009-09-08T19:35:00.004+02:00
Jeg kommer ikke til å legge ned bloggen bare fordi jeg ikke har oppdatert på en måned. Jeg regner ikke dette innlegget som et ordentlig heller.

Men for at dere, mine trofaste lesere skal slippe å pese med å sjekke om jeg har oppdatert, gir jeg dere i mellomtiden en svært enkel oppgave: skaff RSS-leser. (Denne går åpenbart ikke ut til dere flinke rss-følgere. Men det skjønte dere.)

To terskler

2009-08-07T14:38:00.003+02:00
- Alle menn trenger et hobbyrom, sa han.
- Det gjør alle damer også, men hobbyrommet deres er gjerne mannens hobbyrom. At når mannen pigger, kan man være bare seg selv, sa jeg.

Så sånn satt vi den kvelden. Han ville ikke legge seg, han ville helst sitte litt til på dataen. Jeg leste boka mi.

Og jeg pratet om hvor viktig sånt var. I enhver relasjon, er det to terskler. Den første er den første kontakten, ordvekslingen som setter det hele i gang. Og så er det den andre, når man kjenner hverandre så godt at det går helt fint å ikke prate.

Så der satt vi. Helt stille, og begge intenst fornøyde med hvor fint vi har det.

(I Danmark har de villsvin i hagen! Og vi har hatt besøk av en hvit pusekatt som vi kaller Klønepus. Dere kan gjette hvorfor.)

Hvor mye karbohydrater er det i en side, egentlig?

2009-07-14T23:33:00.002+02:00
- Og det har du ikke tenkt å gjøre noe med?
Mamma var i fistel. Jeg hadde nettopp sagt, som jeg har til så mange de siste årene, inkludert henne, men en mors evne til å glemme ting hun ikke vil vite er stor, at jeg så og si har vært et alitterært vesen omtrent siden ungdomsskolen.

Joda. Jeg har lest. Men hovedsaklig har dette vært Harry Potter, og skolerelevante bøker. Ellers har jeg kuttet det til et minimum. Problemet er jo at jeg ser på meg selv som et lesende vesen. Hele barneskolen brukte jeg på å sluke cirka hele barnebiblioteket, samt deler av den å, så spennende ungdomsdelen. Siden dabbet det altså av.

Det er ikke det at jeg ikke vil, at jeg ikke har prøvd. Jeg har bare ikke fått det til. Og jeg har - som kanskje er den største tabben - godtatt det. Det er noe ved voksenlitteraturen som har gjort at jeg skygget unna.

- Les denne. Kjempefin bok, sa mamma, og ga meg "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson.
Jeg prøvde, det skal jeg ha. Men det var bare så innmari kjedelig de første tretti sidene, jeg var på ingen måte interessert i hva som hendte resten av boka. Så etter noen dager slengte jeg den i bordet til mamma og klaget min nød om hvor svært kjedelig den var.

Det er vel ikke for mye forlangt at man skal ha lyst til å fortsette å lese en bok?

Siden har mammas stemme gitt ekko i hodet mitt. Så var jeg på biblioteket igjen. Og plukket med meg en mamma har anbefalt flere ganger før; "Julie"-serien til Anne Karin Elstad. Og jeg leser. Nei. Jeg sluker.

Så i sommer lever jeg en annens liv. Nei. Ikke i The Sims 3. Julies liv.

Gone Too Soon

2009-07-03T21:57:00.003+02:00
Jeg lover å snart ta vekk den svarte bakgrunnen. Hvertfall den dagen jeg ikke blir melankolsk inni hodet av å høre Michael Jackson.

For all del; jeg skjønner at dette dødsfallet kom svært beleilig. Midt i beste agurktid, og med mengder av agurkstoff. Gir alle lov til å fråtse i sladder og skvip. Og gir rett blaffen i dem av oss som synes det er innmari trist. Jeg har fått vite altfor mye om MJ som jeg ikke hadde lyst til å vite i utgangspunktet. Og jeg skjønner virkelig ikke hvilken relevans det har. Slapp av, hold kjeft, Leave Him Alone. Han er borte nå.

Man kan stille spørsmål ved idoliseringa mi. Er dette sunt, da? Jeg trodde ikke jeg var så glad i MJ som det nå viser seg. Også er det akkurat som om jeg kommer på det om og om igjen. Folk spør meg om sommerplanene, først skal jeg jobbe litt, så skal jeg på Michael... eh, til London, så...

(Gone Too Soon)

He's out of my life

2009-06-26T10:55:00.002+02:00

Vår 09: Kjøpte billetter til "This is it" i London med Michael Jackson.

24.juni: Bestilte hotell.

25.juni, dag: Pappa blir med på konsert!

26.juni, kveld/natt: Hjertet stanset.

<3

Selvskading - nytt nivå

2009-06-20T21:33:00.004+02:00
Det gikk opp for meg da jeg kom hjem fra jobb kvart over ti, ned i sofaen og på med tven og 20 spørsmål viser seg på skjermen. Jeg tenker 'For et fantastisk program!' i ekte Eva-Darling-tonefall, jeg simpelthen elsker det at det er enkel moro, noe som også kunne vært en hvilkensomhelst spillkveld med gode venner, bortsett fra at disse er kanskje hakket mer morsomme en folk flest, og jeg elsker at det egentlig var et radioprogram, men så tenkte en lur sjel en dag at 'Hei, hvorfor filmer vi det ikke og sender det på tv?', jeg elsker Knut Borge, ja - på alle måter er det et fantastisk program.

Folk på min alder burde generelt ha mere sansen for VG-listas konsert på Rådhusplassen (var der, og dro igjen) enn programmer som 20 spørsmål, dette vet jeg jo. Men etter litt diskusjon med meg selv fant jeg ut av at jeg har en hemmelig drøm om å bli kjedelig. Jeg elsker å løse kryssord med han fine, jeg studerer tross alt matte og vurderer daglig å bli lektor etter fullførte studier, jeg synes ting er så mye bedre hvis det er litt mer kjedelig. Jeg synes også at Lillebjørn Nilsen er bedre enn Mew, og drømmer stadig om å se bare litt dårligere, slik at jeg endelig kan kjøpe meg briller med stor innfatning.

Jeg tror jeg ville blitt et mer harmonisk menneske, hvis jeg bare hadde fått gjort de kjedelige tingene mine litt mer.

Tillegg ti minutter etter:
For heavens sake, jeg liker å ta oppvasken!

It happened to me, and it can happen to you!

2009-06-17T00:28:00.002+02:00
Jeg sitter her, prøver på alle måter å finne på gode unnskyldninger som du kan bruke for å ikke klikke på linken til sommerens fineste sang. Du kan ikke ikke bli glad av den, og stort mer enn det krever jeg ikke av en sommersang.

Derfor er det også min themesang for sommeren. Jeg vil at folk ubevisst skal høre denne sangen når jeg kommer gående.

The Supremes - The Happening

Min unnskyldning dette året :

2009-06-09T22:51:00.000+02:00
Det er i hvertfall ikke sånn at det ikke har skjedd før.
For det har det.

link 1
link 2

Og i år har jeg, foruten "intens" lesing;
- spilt The Sims 3
- spilt Settlers på indernettet
- vært med han fine
- jobbet
- sovet
- laget mat
- ryddet & vasket

Prokrastinering, heter det visst.

Tilståelseserklæring

2009-05-28T16:08:00.006+02:00
(Forutsatt at overskrift faktisk er et ord.)

Dette spørsmålet går direkte ut til alle mine kvinnelige lesere.
Er det meg det er noe galt med, eller er det jenter generelt? Svar ønskes, da dette er et svært eksistensielt problem.

Jeg har av en eller annen grunn begynt å gå saktere forbi gullsmeder de siste månedene. Dette har jeg aldri gjort før. Gullsmedutstillinger er som regel ikke særlig kreative, de gir deg det du forventer, og ikke stort mer. Smykker, klokker, ørepynt, stive prislapper. Og det jeg, av fortsatt uvisse grunner, speider etter er ringer. Ja. Du hørte riktig. Jeg kan, hvis dagsformen tilsier det, stoppe lenge utenfor en gifteringutstilling. Pinlig. A) Jenter skal ikke gjøre sånt, sånn helt egentlig, og B) Jeg går jo på ingen måte med gifteplaner heller.

Jeg har en følelse av at dere ikke tror meg. Jeg tror de fleste av dere har satt i gang forståsegpå-genene og plassert meg i kategorien "giftesyk, hun bare har ikke skjønt det enda". Og jeg skjønner dere. Jeg har vært sammen med han fine i halvannet år, og i kristne trakter burde vi egentlig snart vært i gang med bleier og barnevogn. Men hør på hva jeg sier; jeg går IKKE med gifteplaner, men jeg anser det heller ikke som særlig uvanlig for jenter å jevnlig tenke "sånn vil jeg ha det i bryllupet mitt" eller "AH, det kan dattera mi hete". Og dermed en naturlig konsekvens å være over middels interessert i gifteringer. Er dette bare meg?

Jeg passerte gullsmeden på hjørnet i Majorstuekrysset for en uke siden, og til min (svært kortvarige) desperasjon, ikke funnet ringutstillingen. Men da jeg kom ut fra Burger King i går kveld, gikk jeg forbi den samme gullsmeden og oppdaget et vindu jeg ikke hadde kikket i tidligere, hvor da altså også ringene var, og i ren lykke over å ha løst desperasjonen, hylte jeg "DER ER DET!" og pekte på vinduet.

Problemet var bare at i hånda jeg ikke pekte på vinduet med, hadde jeg nettopp han fine, og jeg hadde avslørt noe som tilsynelatende var et brudemonster i forkledning.

Og til tross for utallige forklaringer om scenarioet som hadde utspilt seg i forkant, tror jeg fortsatt han ikke tror på mine unnskyldninger. Så mitt siste desperate forsøk er å få litt støtteerklæringer av mine trofaste, kvinnelige lesere. Bare et lite "Ja, det er klart jeg har tenkt på hvordan kjolen min skal være" hadde gjort seg.

- Bare ikke i dag?

2009-05-23T23:34:00.003+02:00
En dag skal jeg bli skikkelig flink til å være jente, jeg skal bare si fine ting hele tiden og verken trampe i salaten eller såre eller gi blaffen, jeg skal bare omgi meg med finfine ting, alltid rydde opp etter meg, på ingen måte gjøre noe annet på do enn å tisse blomster, jeg skal prate fint hele tiden, jeg skal bli flinkere til å prate om generelle ting som været og klær og hva jeg mener om for eksempel hårfletting og frisyrer og forskjellige tv-programmer, jeg skal bli flinkere til å markere med lilla og rosa i bøkene mine, jeg skal bli flinkere til å kle meg pent og sminke med kledelig, jeg skal bli sånn som hun som alltid er pen, som uansett om hun totalt sett ser fryktelig ut, så er hun fortsatt innmari pen, og har fortsatt nybarberte legger og er myk og fin, jeg skal bli en sånn som aldri roper høyt, er smartere enn menn, eller stikker meg ut fra mengden, jeg skal bli en sånn som gutter liker fordi hun får ham til å føle seg mer som en ordentlig mann, jeg skal bli en lettvekter, jeg skal bli mye flinkere på kjøkkenet, ordene skal trille ut av munnen min som perler på en snor, slik at mannen i mitt liv kaller meg sin lille lerkefugl, jeg skal ha en lys og lett latter, og jeg skal alltid være blid, selv når jeg ikke er det.

Og jeg skal aldri ringe han fine med grinestemme.

Roten til alt godt

2009-05-22T21:56:00.003+02:00
V E R D E N S - jeg snur meg til ham og smiler, for jeg aner - V - hvor - A - fortsettelsen - K - skal - R - gå - E S T E - og jeg smelter på innsiden, jeg blir myk, han har ikke bare tastet det på tastaturet, han har tastet det inn i hjerterota, nå står det der, og hvis du ikke kan se det, er det deg det er synd på, for jeg tror i hvertfall på kjærligheten, og jeg tror jeg har funnet litt, jeg har kanskje bare brettet opp en flik, men jeg liker det, og jeg skriver sannheter på ryggen hans, jeg sier det jeg ikke tør si høyt med fingeren min, han sovner men jeg håper og velger å tro at jeg har skrevet det, med en kjærlig finger, setter merker i hjerterota hans også.

Du vet, der hjertet henger fast i resten av kroppen.

hjerterot
~rot (av I rot) muskelbunt som hører til hjertet; overf: innerste sjel, dypeste følelser bli varm om h-a

Sukkertøy

2009-05-19T00:04:00.001+02:00
Litt godt fra 17.mai:

Fotokreds til Michael Fidjeland.

En politisk blogg?

2009-05-13T17:45:00.004+02:00
Jeg har fått fint abonnement på dagsavisen, for fire uker, helt gratis. Og jeg synes det er innmari fint å kunne tasse til døra og finne en avis utenfor. På morgenen. Gratis.

Her om dagen var det dog en fryktelig sak på forsiden. "Siv og Ernas Norge". Nå har jeg ingen intensjon om å bli politisk blogger, men dette medførte da en heftig og opprømt meldingsdiskusjon med Eva-Darling. Underveis i lesinga måtte jeg rett og slett bla veldig fort videre til neste side, dette var for vondt! Vil de ha skolen tilbake til femtitallet? Vil de, virkelig, gi blaffen i miljøet? Ikke det at jeg tar alt Dagsavisen, også kjent som gamle Arbeiderbladet, sier for god fisk, men jeg har alltid vært livredd for FrP i posisjon. Og å se det svart på hvitt, vel, det var vondt.

Jeg og Eva-Darling ble etter litt enige om at NOE MÅ GJØRES, vi kan ikke sitte her hjelpeløse og se på at Norge, mitt Norge, går i sønder, og Eva-Darling kom med idealistiske forslag som å stå på stand med mer, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men om jeg så må filleriste alle mine venner og begynne å grine mens jeg fillerister dem, så skal jeg jammen gjøre alt som står i min makt for at alle jeg prater med det neste halve året stemmer minst Venstre, eller noe til venstre for Venstre. Bare ikke FrP i posisjon. Værsåsnill.

Og det var det jeg avsluttet sms-utvekslingen med Eva-Darling med. "Det er det som er problemet med oss. Vi lar politikken gå til hjertet." (fritt gjengitt.)

Det dummeste jeg hørte etter valget for to år siden, var når folk tok SVs dårlige valgresultat som om mitt favorittlag hadde tapt på hjemmebane. Og til de som sa dette vil jeg si: vi leker ikke politikk. Politikk er ikke gøy. Politikk er ramme alvor. Og jeg blir OPPRIKTIG lei meg når det går dårlig, for jeg er brennsikker på at alternativet ikke skaper et samfunn jeg har lyst til å leve i.

Endelig!

2009-05-12T20:20:00.002+02:00
I dag fikk jeg tilbake en god venn. En god venn jeg møtte da jeg kom til Oslo. Eller, det var kanskje mer jeg som fant ham. Og jeg likte ham. Solid type, ikke for ung eller for gammel, og med så mye mer når jeg kommer på innsida av ham. Så mange rom.

Så dro jeg til Afrika, og vi mistet kontakten. Etter at jeg kom tilbake så jeg han selvsagt av og til, men det ble aldri til at vi fikk være så mye sammen. Før i dag. I dag fant vi endelig tonen igjen. Jeg og skolesekken min.

Et lite stykke Madeleine

2009-05-12T09:41:00.003+02:00
Dere, mine fans/stalkers/tilhengere som merkelig nok fortsatt følger med på denne bloggen, har helt sikkert en ørliten glede av siste oppdatering på mitt liv; jeg har skrevet, og nå er det trykket. Slik kan du også få en bit av Madeleine:

1. IKON, magasinet, er et studentmagasin som befinner seg rundtomkring på mange studiesteder.
2. For eksempel er det et stativ ved trappa på Fredrikke-kantina
3. Plukk et magasin med deg, bla opp til overskriften "Du får til det meste, hvis du gidder"
4. There you go!

(Mamma; jeg har plukket med meg fire, og en av de er åpenbart til deg.)

Lyse dager, og ørten apropos

2009-05-08T22:54:00.003+02:00
Til sommeren skal jeg ha helt ordentlig ferie, og jeg gleder meg som en unge. Før den tid er det andre ting å tenke på, men ikke nå. Nå tenker jeg på ferien. Som ikke er avgjort ennå med tanke på hvor og hva, men helt fastslått er hvem. Det er han fine. Vi skal ut på eventyr. Og jeg setter opp budsjett, regner inkludert underslag på inntekter og overslag på utgifter slik at jeg ikke går over styr, og her kommer min selvskading opp for en dag; jeg elsker å teste meg selv. I sommer, de dagene jeg skal jobbe og slite, blir det svært stramt på pungen. Jeg skal planlegge ukemenyer på forhånd, jeg skal gjøre det billig og sunt, og ikke minst; på kveldsvakt på jobben får jeg middag til 25 kroner. Sånt er fint. Så blir det overskudd til senere, for eksempel Jahn Teigen-show i Tønsberg med die ganze Familie (hvertfall nesten, det inkluderer mamma, pappa, storebror og hans kjære), Michael Jackson - "This is it" i London med en ny runde familie (storebror, hans kjære, og den andre storebroren), og så til sist ferie med han fine.

Vi vet ikke hvor eller hva, men det blir veldig fint. Det vet vi.

Jeg var hjemme i helga som var for å treffe venninner og plutselig skulle jeg i konfirmasjon, og da ikke til hvemsomhelst. Her snakker vi om min lillesøster, så å si, hun har vært hos oss annenhver helg i snart elleve år, hun er det nærmeste jeg kommer en søster, og hun vokser opp til å bare bli helt superduper. Jeg er så stolt av henne, hun er den sterkeste jenta jeg vet, og jeg elsker henne i all hennes fjortisforfengelighet og ikkeopprørskhet. Jeg legger alle mine krefter i å fremstå som den kuleste storesøsteren hver gang jeg er hjemme hos de små, men innser smått etterhvert at det kanskje er sløsing med krefter. Jeg tror nemlig de liker meg uansett. Og at jeg er nokså kul uansett. Merkelig nok - jeg har jo aldri vært kul.

Jeg skjønte jo ikke før jeg var russ at "ååå, selv om de sier at festen begynner klokka sju, så er den ikke virkelig i gang før klokka ti", jeg hadde aldri miss sixty-bukse, jeg ble aldri bestis med noen av de kuleste jentene eller guttene verken på videregående eller ungdomsskolen, mest fordi jeg ikke gadd, jeg går på mat.nat, for søren.

"That's because he likes you"

2009-04-19T13:09:00.002+02:00
I går fikk jeg, Kristin og Rebølla endelig sett "He's just not that into you" på kino. Jeg vet du kanskje ikke vil tro på meg nå, at du, som meg, tror den er helt middels, men hør: den er veldig, veldig bra. Jeg vil kanskje driste meg til å si fantastisk. En gjenkjennelsesfaktor lik 1000.0 gjør at du ler av deg selv gjennom hele filmen.

Og, en annen ting; hvor pen går det an å bli? Jeg mener, Scarlett Johansson er nødt til å være den heiteste jenta jeg vet.

ADVARSEL FORØVRIG: den egner seg nok i begrenset grad for gutter, og du går fra kinoen overfylt med hormoner.

- Lot meg bare nesten lure

2009-04-14T19:58:00.004+02:00
Det er altfor fint å ha en kjærestegutt tilbake i Oslo igjen, så oppmerksomhetsbehovet mitt når uendelige størrelser, alt jeg vil er armkrok og nuss på kinn. Veldig passiviserende når man selvsagt - som alltid - burde gjort alt annet enn kjæresteri. Desto verre er det at han er flinkere til å være disiplinert enn meg. Og jeg tror jeg allerede har fått skylda for opptil flere mindre gode karakterer, så.

Jeg har derimot, i mangel på kos og arbeidslyst, tatt på meg en svært viktig jobb for mine lesere. De som har sett på TV med meg flere enn to ganger, vet godt at jeg blir svært påvirket av reklame. Fin musikk, fine bilder, fiffige tekster; jeg blir blid. Og hvis jeg kunne være det minste interessert i produktet de fronter, vel, da lar jeg meg lure. Jeg er lett å henføre.

I tillegg ble jeg umåtelig nysgjerrig på den nye skiva til Pegasus; den du ikke går lei av! Fantastisk. Alle som har hatt store forventninger til en plate, vet hvor surt det er når du må hoppe over halvparten av sangene fordi du er møkklei. Så jeg prøvde den ut, for deres skyld, på spotify, til en forventet skuffelse. Jeg gikk direkte på hitten Min første natt, og gikk lei halvveis uti sangen. Konklusjon; plata du går lei av!

Jeg lurte også på om jeg likte Beyoncé bedre enn jeg trodde etter nok reklamevisning. Feil det også. Hittene er trivelige nok i femsekunderssmaksprøver, men blir mektig lei etter at refrenget blir repetert nok. Dette gjelder alle de tre sangene som går på reklamen; Halo, If I Were A Boy, og Single Ladies (Put A Ring On It).

Så, there you go. Madeleine tar drittjobben!

Det beste med å ha kjærestegutt er...

2009-04-12T21:53:00.003+02:00
...at i øyeblikkene du vet du har litt for mye skrot på hjertet, og må pøse ut Frida-med-hjertet-i-hånden-tankene, så har kjæresten din (forhåpentligvis) godtatt at det kommer sånne skurer i blant. Så du kan pøse ut, med alle de teite overtolkningene dine, alle de idiotiske liksommistankene som du vet er bullshit, men som likevel er der, og så er kjæresten nødt til å nikke, smile og si de riktige svarene som du åpenlyst legger fremfor ham.

Dette burde være obligatorisk;

2009-04-11T17:38:00.002+02:00
- å sitte i strandkanten i to-tre timer, påskeaften, på jobb med en timelønn på over 300 kroner.
- litt sjokoladeplate etter middag.
- litt samvær med autister jevnlig, fordi de minner deg på hvor fint det er med små ting, og hvor lett det er å komme ut av balanse.
- sykkeltur hjem fra jobb, som tar deilige fem minutter.
- telefonsamtale med verdens beste pappa og mamma som av og til er for langt unna.
- å lukte vår, og tenke på alt man skal gjøre med kjærestegutten når han kommer tilbake til oslo.

For du er flink!

2009-04-02T01:46:00.004+02:00
Jeg elsker denne sangen høyere enn det meste akkurat nå. Har du ikke spotify? Gå og grin.

Det aller fineste med den, er at den setter så innmari pris på de små tingene. Det er som om du hele tiden skulle hatt en motivator ved din side, fra du våknet til du sovnet, en motivator som forteller deg at du er å, så fantastisk i alt du tar deg til. Særlig de tingene vi ikke tenker på at vi har lært oss til å bli flinke i.

Om jeg skal ha en sang på hjernen i hele vår, skal det være denne. Alle kan le av at jeg skriver stort i boka mi "For du er flink, flink, flink, flink, flink, flink, flink, fliiiiink". Jeg blir glad, jeg blir motivert, hold kjeft. Utdrag følger:

Herregud, hvor flink du er
med både armer og ben
Det er søren meg genialt
hvordan du kombinerer dem
Herregud, hvor flink du er
til å dusje og kle på deg selv
Nå har du jaggu meg stått opp
og er våken helt til det blir kveld

Herregud, hvor flink du er
til å spise ristet brød
Og du klarer å steke bacon
helt til den blir sprø
Herregud, hvor flink du er
til å si hei og hadet til folk
Nå har du faen meg rukket å spørre
om hva de gjør i sin nye jobb

Du er så god til å tenke
Du kan legge en plan

Herregud du er så flink
til å være menneske og ikke dyr
Ja, du kan sette i en kontakt,
du kan trykke på en knapp
på masse dyrt utstyr
Fy faen å flink du er
tross alt og likevel
Etter alle disse år på jord
så klarer du og ligne på deg selv

Det er omtrent som en annen stemme jeg kjenner godt, egentlig.

Vakkert!

2009-03-24T23:41:00.001+01:00
Og jeg vurderer faktisk å ikke dra til Paris på interrail i sommer? Jeg må revurdere mine prioriteringer, etter å ha sett denne.

Tilstedeværelse

2009-03-21T15:02:00.002+01:00
Det er ikke til å stikke under en stol at det kribler i mine politiske fingre nå som jeg kan følge SVs landsmøte i Bergen live. Jeg er i tvil om det er organisasjonslivet eller politikken som frister mest, men det får meg til å savne dissenser på dissenser, å sitte og kludde mens folk gjentar det andre har sagt tre ganger før, og å tenke "dette er jeg ENIG i" eventuelt "dette er jeg UENIG i". Jeg ser det vel slik; jeg synes organisasjon, formelle begivenheter, og slike ting som landsmøte er svært trivelig, men jeg vil aldri se på politikk som trivelig. Det er gravalvor. Det er seriøst.

Og sosialisten i meg er tilstede, svært tilstede. Hun bare prater ikke så mye.

Støveldæns!

2009-03-13T22:19:00.006+01:00
Det har gått hull i gummistøvlene mine.

Slutten av januar i år, jeg gikk tredje dagen med skvulp i joggeskoene mine, jeg tror jeg hadde glemt hvordan vinter i Norge var, og holdt ut med joggesko som på ingen måte var laget for sølepytter. De hadde nesten ledd av meg på jobben, og jeg tenkte at vel, nå var det nok. Skopunkten var svært passende tilstede og ga meg fine, grønne støvler til femti kroner. Andre ville kanskje vært skeptiske til støvler til femti kroner, men jeg tenkte; hurra, hva kan en egentlig gjøre galt når en lager gummistøvler? Det viktigste er at de er tette, og det er vel ikke så veldig vanskelig.

Og ingen hadde elsket gummistøvlene høyere enn meg. Jeg har gitt de kjærlighet, jeg har gitt de vanndammer, jeg har trampet på sørpehauger, jeg har merket dem med "left" og "right", ja, jeg har til og med knyttet lissene som bare er til pynt, og på ingen måte til nytte. Men hva gir de meg tilbake? Jo, de er tydeligvis laget for å tåle vann, men å gå med, nei, det har ingen tenkt på. Så hva gjør støvlene når noen går med dem? Jo, de knekker rett over storetåknoken. Du vet, der man merker at skoa er brukt først.

Men det går fint det, altså. Jeg gikk tur i dag med en på jobben som blir veldig gira, og kan finne på å hoppe bortover med jazzhands. Fantastisk.

Oppdatering; mars!

2009-03-11T23:36:00.002+01:00
Dette er kanskje det trivligste spillet jeg har kommet over på lenge.

Jeg skal skrive et lite stykke for IKON (du vet, den du leser når du har lest ukas Universitas.), og jeg velger å se på det som det største i min 'journalistkarriere' hittil. Nå går det bare en vei! Om jeg bare hadde visst i hvilken ende jeg skal begynne å nøste sammen tankene mine, slik at de blir til ordene i stykket.

Og jeg vurderer å søke meg over til lektorprogrammet, med matematikk og informatikk. Les: vurderer.

Jeg har ført dere bak lyset

2009-03-09T10:01:00.004+01:00

Jeg så denne svært trivlige memoen hos Kristin, og lagde umiddelbart min egen. Men jeg viste den ikke frem. Jeg prøvde på nytt og på nytt, i håp om å få et kulere cover, for så å bare vende tilbake til konklusjonen om at det første var det kuleste. Dobl Transmitter, med andre ord.

Og til dere: ikke prøv å jukse, det blir ikke bedre.

Og, for å sende videre til skrivetørkerammede bloggere (bare å forsyne seg!):

1. Tittelen på den første tilfeldige wikipedia-artikkelen du får, er navnet på bandet ditt. http://en.wikipedia.org/wiki/Special:Random

2. De siste fire eller fem ordene i det aller siste sitatet på "Random quotations" er tittelen på bandets første album. http://www.quotationspage.com/random.php3

3. Det tredje bildet på flickr's "explore last seven days" er albumcoveret deres, uansett hva det forestiller. http://www.flickr.com/explore/interesting/7days

4. Bruk Photoshop eller lignende for å sette det sammen.

Kollektivfrelst

2009-03-04T19:28:00.003+01:00
Det er ikke nødvendigvis det at jeg har vært rød fra første dag, at jeg alltid har delt gledelig og betalt skatt med et smil om munnen.

Men jeg har alltid likt det kollektive. Dette gjør vi i sammen, dere. Vi er mange, vi gjør en forskjell. Ingenting gjør meg så gira som korps. Jeg hviner inni meg. Og alt som omhandler store folkemengder, det er det beste jeg vet. Noe så trivelig! Å jobbe for sitt felles gode. Ingenting er vel mer motiverende enn det? Det er mye lettere å ta oppvasken hvis man er fler, for da går det så mye fortere!

Og det var kanskje derfor jeg ble innmari blid av å se reklamer for det store korslaget på tv2. Ida Marie sa det, helt uten å ha hørt det fra meg. "Du gleder deg så sykt til det, du", sa hun, og fortsatte etter at jeg prøvde å finne ut hvordan hun visste det, "Nei, jeg visste det bare fordi jeg kjenner deg." Kanskje hun hadde helt rett.

Sabotøren Madeleine

2009-02-23T18:08:00.002+01:00
Jeg skulle bare trekke opp mp3-spilleren min. Jeg hadde huket tak i portaProene, inni etuiet sitt, og skulle trekke opp mp3-spilleren ved å dra i ledningen. Spilleren lå på bunnen av sekken, under bøker og kalkulator, og jeg hadde dårlig tid. Opp med spilleren, på med musikk. Men. Vah? Bare lyd i det ene øret? Nei. Vent. Hvis jeg holdt ledningen slik, var det lyd. Akk.

Jeg hadde med andre ord fått til å gjøre samme fatale skaden på par nr 2 (av totalt fire) øretelefoner. Jeg hadde dratt for hardt i ledningen, og venstreledningen hadde mistet bakkekontakten. Det var altså sant: adjø, portaPro. Dette paret hadde vart siden før Etiopia & Kenya, med andre ord gjennom tykt og tynt. Ja. Jeg vet det er livstidsgaranti, men det krever en kvittering jeg aldri har hatt overskudd til å spare på. Pluss at det tar altfor lang tid.

Mangel på øretelefoner har gjort at jeg den siste uka ikke har hørt på egen musikk, noe som i mange tilfeller ville gjort meg gal. Men jeg har funnet en løsning:
- Jeg blir bare nødt til å synge, selv. Nynne, eventuelt, men i hvertfall, lage lyd, alle steder jeg ellers ville hørt på min egen musikk. Med unntak av lesesal (Rolig, nå. Vi snakker på et totalt uhørlig nivå for medlesere.). T-bane, trikk, buss, ingen hinder. Og vet du hva?

I blant tenker jeg at det er desto trivligere.

I can't live...

2009-02-22T18:59:00.004+01:00
(this summer)

...if living is without YOU:

moods of norway, sommerkolleksjon 09.

Observasjoner

2009-02-19T17:47:00.002+01:00
Observasjon I: etter en hard dag med wii fit, hvis man glemmer å skru på lyset, blir det plutselig veldig mørkt inne.

Observasjon II: med mindre du er syk, TA ALDRI AVGJØRELSER som går på hvorvidt du skal på skolen når du våkner.

Observasjon III: prosjektet 'Svært Stram Planøkonomi' er satt i gang. Vi er svært positive. Hei nudler!

Representativt!

2009-02-11T23:17:00.003+01:00
Jeg ble tagget på oppgaven;

1. Gå inn på mine bilder/mapper.
2. Velg den 6 mappen.
3. Finn det 6 bildet.
4. Sett inn bildet på bloggen.
5. Skriv litt om bildet.
6. Inviter 6 nye – link og gi beskjed om utfordringen til dem.

Så. Here it is, here it goes...

Merkelig bilde. Men jeg kan fortelle deg når og hvor. 11.oktober 08. Gamlebyen Kirke i Fredrikstad. Der sitter Madeleine og Rebølla og venter på bruden, og hva tenker Madeleine på? Så fint taket var. Så kjempefint! Sånn tak vil jeg ha. Men vent! Jeg har med meg kameraet, så jeg kan forevige det fine taket på minnebrikka mi. Huhei. Men jeg kan ikke ha blits, for da blir det helt feil farger, og, vel, det er litt avstand, så det kommer til å bli utydelig. Akk ja.
Og det er ikke det eneste bildet som er av dårlig kvalitet i mine bildemapper. For å være ærlig er de aller fleste det. Men så har jeg vel innsett at en fotograf er jeg ikke, og lært meg å leve med det. Og det er heller ikke det eneste bildet som trenger forklaring for utenforstående. På ingen måte. Men der hadde jeg heller aldri noen illusjoner om at jeg ville være en selvforklarende fotograf (om enn dårlig.).

Så sender jeg det videre; Eva-Darling. Lisa Marie, bursdagsbarn i dag! Ane, når du en gang kommer i gang med blogging igjen. Kristin, fordi du prøver å ta deg bloggeferie. Naken-Thomas, fordi jeg håper på et SFW-bilde, nå. Kudi.

Nå. Hvor er badedrakten min, mon tro?

Sjuende februar

2009-02-07T18:52:00.002+01:00
Det er ikke merkelig det har rykket i Afrika-foten min i det siste.

Sjuende februar, 2007. Etter en interessant overnatting på Gardermoen med medsammensvorne, dro en gjeng på nesten 60 gærne bibelskolefolk til Kenya for å kikke, se, gjøre, be og preike. Synge, danse, kjøre matatu, og ikke minst; Mombasa. Det var en utrolig reise på flere nivåer, men til slutt, etter tre uker, var jeg veldig lei, og veldig klar for å komme hjem til Norge igjen.

Det varte en stund. Innen april var over ville jeg tilbake. Desto mer hardcore denne gangen. Nå gikk jeg for fem måneder i Kenya, på Frontier Mission.

Sjuende februar, 2008. Egentlig skulle avreise vært en måned før, men grunnet bråk i Kenya tok vi blant annet to uker i Tunisia mens vi ventet på å kunne dra ned til Kenya i trygghet. Tilfeldighetene gjorde at datoen for avreise ble akkurat den samme som året før.

Denne gangen var Kenya annerledes. Leilighet i Nairobi, men vi dro ganske fort til Etiopia. Yabello. Og nå var turen noe helt annet. Selv om vi var forberedt, blir man det aldri helt før man har vært der. Jeg fikk nok, og dro hjem i april, to måneder før planlagt hjemreise. Jeg hadde fått veldig nok.

Jeg pratet ikke så mye om oppholdet, særlig ikke til mine nærmeste. Beklager. Jeg orket ikke. Det var for nærme.

Mot slutten av høsten begynte Nairobi å virke fristende igjen. Over nyttår egentlig hele Afrika. For det var jo ikke så gærent? Jeg likte det jo, egentlig, på mange måter. Jeg vil jo tilbake.

Om det rykker i Afrika-foten -
bare heng deg på!
Ett nytt kontinent er på moten
og vi lar jetflyene gå.

Engleglorie

2009-02-06T22:13:00.002+01:00
Jeg vet ikke hvordan jeg burde bygge opp denne historien, så jeg hopper like greit rett i baret:

Jeg hjalp en gammel dame over veien her om dagen.

Eller, mer korrekt, etter veien.

Jeg var på vei hjem fra butikken, og foran meg gikk det en gammel dame. Liten, og med svært korte steg, veske på skuldra og bærepose i hånda. Først så jeg at hun snek seg over veien på rødt lys, men jeg hadde ikke tatt henne igjen, så jeg så på med vantro og skrekk i det hun tok sine forsiktige steg over veien. Halv fot frem. Halv fot frem. Vel fremme ved fortauskanten hadde jeg tatt henne igjen, og våget meg frempå med
'Unnskyld, men kan jeg hjelpe deg?'. Hun lyste opp, ga meg posen, en arm gjennom min, og begynte å prate.
'Du skjønner, jeg er åttogåtti år, har ikke hjemmehjelp og klarer meg helt selv, men jeg blir veldig redd for å falle. Veldig veldig redd, ja.' Røykehoste. Jeg nikker, forteller at det skjønner jeg, og sier at du vet aldri om det er is under snøen, nei, det er sant, det er litt skummelt dette.
'Ja, det eeer det!' Røykehoste. 'Nå bor jeg bare rett her, første inngangen. Så nå skal jeg hjem og spise middag, ja, mm.'
'Hva blir det til middag i dag, da?' spør jeg.
'Fisk. Tre dager i uka. Legen sa. Legen sa at jeg var så slank og fin og at alt er bra.'
'Så bra, da'
'Ja'
'Nei, du får ha en fin dag videre! Hadet, da.'
'Hadet, ja.'

Ullevålseter, til slutt

2009-02-02T22:44:00.003+01:00
Jeg er født i januar, og har derfor alltid tenkt at det er helt naturlig at jeg liker vinteren så godt. Vinteren og jeg har alltid vært venner. Jeg elsker snø, frost, og mørket, særlig hvis jeg bare holder meg varm selv. Og ski! Særlig nedover- som slalom, men til en viss grad også bortover- som i langrenn. Derfor ønsket jeg meg langrennski til bursdagen. Sånn at jeg kanskje på det ene eller andre nivået kunne oppleve marka, den berømte. Jeg fikk da langrennskiene, og nå på lørdag var det dags for utprøving. Heldigvis hadde jeg kjøpt bukse og jakke i tillegg, og til tross for at de kanskje i høyere grad var laget for alpint, synes jeg det var kjempefint å være et bringebær i løypa (jakka er knallrosa).

Min henrivende kjæreste hadde bearbeidet meg med lovende ord om at mila ikke er så langt på ski, dog jeg var skeptisk, svært skeptisk. Fasene gikk som følger.

1. Optimistisk! Nye, nysmurte ski, gode klær, huhei, her går løypa!
[1. var dog ytterst kortvarig, og ble tett etterfulgt av ]
2. Kløning. Hvordan gjorde man egentlig dette med langrennski igjen? De er så lange og keitete, jeg kommer til å tryne.
3. Jeg keitet meg bortover og sammenlignet stilen min med den svært yngre gardes.
4. Kjæreste, den henrivende, gikk bak meg og fikk meg til å føle meg desto mer som en idiot.
5. Jeg kommanderte kjæresten, den ikke så henrivende lenger, foran meg i sporet slik at jeg kunne være teit uten at jeg tenkte på at han tenkte på det for vært skisteg jeg tok.
6. Etter halvannen kilometer prøvde han seg på første oppmuntringspause. Jeg gikk inn for jumbopris med replikk 'Unnskyld at jeg er verdens største idrettskløne' hvorpå han sa 'Ja'.
7. Kommentar fra kjæreste bygget opp tøffe-seg-behovet. Litt mer viljestyrke nå.
8. Hyppige pauser, med stadig nye lovnader om at nå var det ikke langt igjen, ikke mange oppoverbakker heller.
9. Da jeg for alvor innså at han hoppet over mange faktaopplysninger for å lure meg til å gå langt, begynte det å boble av negative tanker.
10. Typ 'egentlig har jeg aldri likt så godt å gå på ski'.
11. Eller 'det er jo ikke noe gøy å bare gå bortover når man ikke tar pause og spiser appelsin'.
[Innser i etterkant at en koselig turkamerat var jeg neppe.]
12. 'Jeg hater alle de med trange bukser og Swix-rumpetaske som skal være så sportye'
13. 'Jeg hater alle som går forbi meg', eller mer reellt - 'Jeg hater alle'
14. 'Likevel. DETTE SKAL JEG KLARE!'
15. Skilt med info om at det bare er deilige 500 meter igjen lyser opp mitt mørke indre.

De forskjellige fasene gikk på mange måter i samme takt på tilbakeveien óg, bare i positiv retning. I første nedoverbakken hjemover tenkte jeg 'Jeg har egentlig alltid likt å gå på ski'. Og jeg sang salmer.

Min henrivende kjæreste ble også trinnvis mer dyktig på oppmuntringer, etter velvillig veiledning fra min side.

Monsterbursdag

2009-01-25T22:23:00.002+01:00
Telefonen min ringer, klokka er ti over tolv. På natta. Det er Rebølla.
- Nå kan du synge sangen til meg, sier jeg, svært entusiastisk.
- Ikke når du sier det sånn! Nå må jeg ringe senere. Ååh.
Biip-biip.

Sånn er jeg på bursdagene mine. Et lite monster som er innmari glad for å ha bursdag. Dette fordi det bare skjer en gang i året, og fordi hver diskusjon denne dagen får jeg lov til å si "fordi jeg har bursdag". Mens andre sier 'å, takk' til 'gratulerer med dagen', svarer jeg 'ja, jeg vet!'... Jeg er ingen vennlig bursdagshaver. Men jeg satser på at de som liker meg, sånn helt på ordentlig bærer over med det og glemmer det i løpet av de neste trehundreogsekstifire.

Og jeg ble veldig overrasket da det plutselig trampet inn mange fine folk. Virkelig. Det hadde jeg ikke ventet. Forøvrig kan vi lett skryte på oss å være den eneste stua på Torshov med langrennsski, støvler OG skistaver hengende i lysekronestukkaturen.

Spismislis

2009-01-22T13:32:00.003+01:00
Dette er ille. Her sitter jeg på lesesalen og gjør viktige ting...

Vel, jeg skulle gjort viktige ting.

Og leser meg bakover i bloggen fra den gang jeg bodde sammen med to vakre tjejer, Kristin og Lisa, og jeg klarer ikke la være å fnise høyt, for det kommer i ukontrollerte kramper, av dette innlegget. Løsningen er faktisk å holde seg for nesa, for da kommer ingen neselatter ut.

That's life

2009-01-20T20:07:00.002+01:00
Lurer litt på hva det sier om meg når jeg synes det er akk, så mye mer spennende å lese om hva presidentfruen velger å ha på seg, fremfor talen til den nye presidenten. Jeg går ut fra at det sier bare dette: Madeleine orker ikke lange taler som foreløpig inneholder kun tomme, pretensiøse og svevende begrep. Klesvalg blir da svært mye mer håndfast, og ikke minst har jeg bilder å forholde meg til!

Og sånn apropos. I fjerde etasje på Kunstindustrimuseet, ved St.Olavs kirke, har de (antagelig hatt svært lenge) en utstilling av kjoler og klesdrakter fra forskjellige tidsepoker, samt dronning Sonja, dronning Märtha og dronning Mauds kjoler. Maud hadde helt drøyt smale liv!
Og ved utstillingen i andre etasje med Sherrox og kaffetraktere tok jeg og Eva-Darling en så lang pause og skravling slik at vaktene måtte komme og se til oss.
Etter det kan man bare gå over veien til Oslo Reptilpark, men det er nok bare de aller tøffeste som tør å holde Kongeboaen. Sånne som Eva-Darling.

Og på Kaffefuglen i Pilestredet får man svært, svært god frokost + kakao på en lørdag. Særlig hvis du er fornøyd med en svær kanelbolle som frokost.

Nå får'e værra nok!

2009-01-13T21:36:00.002+01:00
Jeg løp til t-banen. Femti meter. Andpusten i nær en halvtime. Jeg kan prøve å snakke det bort med "Men jeg er nok bedre på langdistanse!", men jeg tror ikke jeg tør å lure meg selv mer.

Nå blir det andre boller! Sa kjerringa på fastelaven. Jeg og Eva-Darling har meldt oss på yoga, og jeg har innsett at jeg må ha noe svettetrening i tillegg. Ukentlig. For kjæresten min, min henrivende kjæreste, sier at hvis ikke får jeg benskjørhet. Og det vil jeg jo ikke ha.

Kanskje dette er rekkefølgen:
1. Komme i form
2. Spise sunt

Kanskje? Hundeøyne?

Jeg er sjarmert

2009-01-11T21:11:00.002+01:00
Først: aggresjon. Hvorfor må man være invitert, hvorfor skal det være så innmari vanskelig å snike seg inn bakveien?

Så: fristelse. Det er mulig, ved litt vifting med bankkortet, å komme seg inn på helt lovlig vis.

Jeg klarer ikke stå i mot.

Og så skjer det noe galt. Får jeg betalt? Får jeg ikke betalt? Det viser seg at jeg fant en bakvei, eventuelt at jeg plutselig mister pengene likevel. Jeg er innenfor.

Og jeg har funnet etterlengtede sanger. Musikken jeg elsket og mistet.

Etter noen timer kom jeg på at jeg hadde glemt å sjekke om han var der. Jahn Teigen, altså. Han gjemte seg, men viste seg i all sin prakt! Han hadde også hundreogfemtifem sanger på lur. Det blir nesten litt for mye for snille piker.

Det er greit. Det er fint. Det blir mer musikk fremover, nå.
Og jeg sitter og ruger på tre invitasjoner til annet godtfolk. Men jeg har allerede noen i øyekroken, så ingen masing, med mindre du føler deg virkelig berettiget. Jeg tror jeg elsker spotify

Alle de mørke tonene på klaveret samtidig, tydeligvis.

2009-01-11T01:04:00.002+01:00
Fine folk i kveld. Det var gamleskolen, Filadelfia Bibelskole Oslo, gamleklassen som prøvde å samles. Og det er veldig trivelig, det er det. Likevel plomper jeg ut i det.

- Altså, man holder jo kontakten med de man er interessert i å holde kontakten med.

Rebølla sa at dette var typisk meg.

For det er veldig sant. Særlig nå, det har bare gått halvannet år siden man har sluttet, og da blir det tydelig. Og jeg har tenkt at sånn er det, de man vil fortsette å leke med gjør man det med, til tross for at man ikke møtes daglig lenger, slik som før. Derfor falt vi jo fort tilbake i de gjengene som var og er og vil fortsette å være. Fordi det er naturlig.

Jeg sier ikke at det ikke var koselig - for det var det. Men jeg klarer ikke bry meg så veldig hardt. Sorry mækk. Jeg har vel vært sånn lenge, av den mer brutale typen sånn sosialt sett. Ikke passelig for skjøre sjeler, spesielt ikke hvis den skjøre sjelen ikke spiller tostemt med min. Og det er kanskje nettopp derfor jeg liker Wario best i Mario. Han er så slem. Slemt er gøy. "I'm a Wariooo, I'm a gonna wiin."

Samstemt er en fin sammenligning, forøvrig, når det kommer til å passe sammen. For man må ikke ligge på samme tone, hele tida, ja heller ikke i samme oktav, men man kan fortsatt være samstemt.

Vanskelig sak, enkel løsning?

2009-01-08T19:48:00.002+01:00
Jeg frøys på føttene og begynte å fantasere om min varme stue. Jeg sa at jeg ville hjem, men han spurte om jeg bare kunne bli der litt til. Det var jo nå det begynte å skje ting. Og joda. Mot oss kom mengder av tårevåte mennesker. Vi begynte å bevege oss mot t-banen, og en uheldig høyresving gjorde utslaget. Jeg kjente gassen trengte seg på, det stakk, det rant, og det var helt fryktelig. Guttene ville leke menn, og jeg prøvde å fortelle dem at nå måtte vi snu, men de er vonde å be på sine barske dager. Til slutt innså de nederlaget, vi trakk tilbake i en sidegate, prøvde å puste ut og tørke tårer, jeg var møkklei, jeg ville hjem, og jeg ville det nå.

Hvorfor i heia skulle de ha med seg raketter? Og hjelper det å bli aggressive? Jeg har lenge, svært lenge, hatt store problemer med å ta side i midtøstenkonflikten, men har på ingen måte noe sterkt ønske om å gjøre det nå. Begge tramper over. Så jeg tror jeg sier det slik, sitat fra boka Ingenting av Kristi Furubotn:

Skulle ønske ingen var sinte, at alle mennesker tok hverandre i hendene og ropte snille ord og nøytrale lyder, ummm, for eksempel.

Fantastisk bok, forresten.

Alpha. Beta.

2009-01-03T19:36:00.007+01:00
Jeg begynte å vurdere hvorvidt jeg skulle skrive 2008 fra a til å. Og fant fort ut at både y og w var dekket av ikke-tøys, så da tenkte jeg at 'her er det håp!'. Optimist, som alltid. Og ja, det går bra til sist.

Alle menneskene som har preget mitt liv dette året. Jeg elsker dere! Ingen nevnt, ingen glemt? Eller har jeg glemt noen?

Bryllupet til min vakre Annie, Annie-Darling som hennes Jakob kaller henne, hadde egentlig vært gift en stund. Men festen fant sted i Farsund i slutten av august, og det var nydelig.

Chris Rice - artisten jeg hadde glemt, oppdaget, glemt, oppdaget og oppdaget igjen i worship-butikken på Ya-Ya-senteret. Lemonade?

Dette var nødvendigvis ikke en så god idé som jeg trodde. Jeg angrer.

Enter Forsikring ga meg jobb fra i sommer til november. Og de betalte godt, men var det givende? Var det det? Kanskje var det derfor jeg sa opp.

Frontier Mission brakte meg dit og hit - fysisk, psykisk og åndelig.

Men hvorfor Gud hadde plassert meg i Afrika in the first place, var nok det største spørsmålet.

Helgeroa, eventuelt Nevlunghavn, potensielt ikke verdens navle på linje med Fevik, men en tilfeldig valgt svigerfamilie holder til der, så.

Ingenting slår Fevik. Det vet alle.

Jan Olav og jeg har vært endel sammen det siste året. Kanskje det er fordi vi er kjærester? Akkurat når det skjedde er uvisst, men hvor kan man mere fast anslå - sjansen er stor for at det var på

Kringsjå. Og kanskje var det der han begynte å kalle meg

Lille søte, eller søte lille hvis du vil. Jeg synes det er helt greit. Kanskje litt mer enn greit, men det sier man jo ikke.

Melkesjokolade har til tider vært mangelvare - og det endte med at vi tømte supermarkedet (på potensielt fjorten kvadrat) i landsbyen for de gode sjokoladene de klarte å oppdrive.

Nairobi var sykt, sykt deilig. Leilighet. Eget soverom til tider. Java House. Generelt, så å si vestlig by midt i Afrika. Det blir bra, det.

Obama - på en måte ble jeg aldri helt enig med meg selv der. Men hei, Morrissey, nå kan du stryke but where the president is never ~~black~~, female or gay....

Mine PortaPro har vært en fast følgesvenn - i ørken som i regnskog.

I Quit! sa jeg da altså til jobben i november. Det har jeg aldri gjort før.

Risløkka ble en holdeplass i halvannen måned etter at jeg kom hjem til Norge igjen. Rebølla bodde der fra før av, og det var et ledig rom. Ubeskrivelig deilig å ha sitt eget sted. Det var også der jeg gjorde klar bunaden til

Søttende mai - som var veldig koselig. Jeg tror kanskje jeg kvalifiserer til å like søttende mai bedre enn svært mange andre.

Tunisia var spennende i ventinga. To uker med "syden" og svært god mat, samt en intro på å være i et muslimsk samfunn. Og jeg rånte!

UiO har preget det siste halve året med oppgaver, obligschmoblig, eksamen. Jeg trives på Blindern, jeg, og jeg trives på matnat, og generelt liker jeg meg svært godt. Bare være flinkere til å trives der MER neste halvåret.

Vogts gate var så godt som himmel på jord å flytte til. Det er ikke så stort, men det er bare jeg og Ida Marie. Og det er ikke alltid vi begge er hjemme. Og det er nokså stort for en person. Og, vi har fått det veldig fint.

Wajir var utrolig varmt! Somalifolk. 35 grader på soverommet.

Sorry mækk, jeg må nok trå til med Xylofon...

Yabello var altså landsbyen vi bodde i i Etiopia. Sjarmerende, på mange måter, men så mange Birr forsvant ikke på annet enn sjokolade og eventuelle pålegg.

Z, Æ, Ø, Å - altså. Jeg gidder ikke prøve engang.

Hvitt søppel

2009-01-03T01:07:00.003+01:00
Til Eva-Darling: Etter lang dag med hittil syv episoder av Desperate Housewives, gikk jeg til slutt ned på seven-heaven for cola, sjokolade og potetgull. Jeg er offisielt white-trash, dag to.

Svar fra Eva-Darling: E digger dæ.

Det er kanskje sånn det er å være venner? At hverandres svakheter er noe av det man liker aller best. Kanskje med det at du vedkjenner for vennene dine at her er du relativt teit, og så kan vennene igjen si at de vet at du er relativt teit der, men at de liker deg fortsatt.

Og, kjæretid, det er fint ingen har sagt meg før at det funker fint å se serier på internettet. Det funker faktisk altfor godt, og er helt gratis! Og kanskje litt fyfy?

Og jeg så noe som jeg ikke har sett før...

2008-12-26T01:44:00.004+01:00
Det var julekveld i skogen
fjernt fra verdens ståk og larm
lå en rødmalt liten stue
heller fattigslig og arm

Jeg vet ikke om du har hørt sangen. (Forøvrig, hvis du ikke har hatt gleden av å være på et heller umoderne pinsemøte (fortrinnsvis vekkelse-); det er slik man synger sanger der.) Det er den som handler om familiens sorte får som kommer hjem på julekvelden. Nei? Og den har utallige vers, sånn at man føler at den aldri er ferdig, fordi de skal fortelle hele historien, og de skal fortelle den langsomt. Spør gutten min om hvordan man forteller en historie langsomt, og han holder på i timevis. På mange måter den verste musikken å våkne vegg i vegg til. Dette er til alle mine vennlige leseres informasjon, slik at de kan bruke denne kunnskapen til senere tider.

Ninja-Bull knirker. Hun gjør det, av små dult. Knirkknirk. Og farfar knirker. Jeg fant ut at det var omtrent den beste måten å forklare farfar på. Han er samme farfar som han alltid har vært, bare eldre. Litt tregere, og han knirker. Men knirk er koselig, det. Det er vel slikt man kaller livets gang.

Easy as...

2008-12-23T03:01:00.003+01:00
I dag skal jeg treffe Eva-Darling, i dag vil jeg pynte meg, hurra! tenkte jeg i dag tidlig. Så det ble miniskjørt. Et svært stilig ett, må vite. Så skulle jeg ut døra. Jeg skulle møte Eva-Darling, som sagt, og kjøpe de [antall uvisst, men relativt mange til å være to dager før jul] gavene som manglet for å krysse ut alle på lista. Da var det som om en liten djevel satt på den ene skuldra mi. I dag er det ikke noe problem med høye hæler, Madeleine. Du har jo på deg miniskjørt, og det er ikke noe fint med joggesko til slikt. Jeg kjøpte argumentet hans lett, og hørte tydeligvis ikke engelen (som kanskje var forkjøla?) på den andre skuldra som ymtet Nei! ... Kremt, nei, Madeleine! Det blir en lang dag.

Det ble en lang dag.

Og på slutten hadde jeg lyst til å banke meg selv. Vel er støvlettene mine ikke så vonde som Monica sine later til å være, men det er lite trivelig i lengden.

Eva-Darling lærte meg at jeg kan låne bøker i Arendal og levere dem i Oslo, med Norgeskortet. Dette er for fantastisk til å være sant, så jeg kjenner jeg tviler. Jeg kan lett finne på å levere dem i Arendal igjen for sikkerhets skyld. Men tenk om det er sant! Dette er teknologi jeg liker.

Og jeg mangler bare én bokstav for å utgjøre en viss sang av Jackson 5 med mine karakterer det første semesteret.

Siden ingen andre prater, får vel jeg gjøre det

2008-12-21T01:48:00.002+01:00
Klokka fire var vi ute av døra, klokka fem var vi på riktig vei, trodde jeg, til bussen kjørte videre fra Smestad i helt feil retning. Vi kjørte forbi stoppet som het Smestaddammen, hvis det sier deg noe. Så nærmere seks hadde vi endelig kommet oss fra den riktige bussen, og inn på CC Vest. Utkantsentrene er som kjent, etter tre år i Oslo, de bedre stedene å handle julegaver. Vi handlet litt til ymse, jeg forklarte ham nøye hva jeg ønsket meg. Det var enkel beskjed. Drill. (Skrutrekker, egentlig, men det høres så mye kulere ut med drill. Også ville jeg ha sløyfe på.) Desperate Housewives 4th season. Disneyfilmer alltid safe. DS-spill ikke ulurt. Jeg ga ham mange gode tips. Og jeg sa at hvis han dristet seg til å kjøpe klær, er det jevnt over alltid den minste størrelsen som passer. Ekstra liten, trettifire.

Dette gjorde jeg forøvrig også svært klart til ei litt pågående kassadame i november da jeg var på jakt etter en kjole til pappas femti. Det var en lekker liten sak, LBD, som Cosmo ville kalt det, men den var rett og slett for liten. Jeg syntes det var så merkelig at jeg følte sterkt for å påpeke at dette hadde aldri skjedd meg før. Og rett etter at jeg hadde blafret ut med det, slo det meg at for kassadama hørtes det ut som en reinspikka løgn. Jeg var en slik en som alltid trodde at xs var den rette størrelsen, men som gang på gang tok feil, og kom med den samme frasen. Men det hadde ikke skjedd før, altså. I hvert fall ikke innen min huskerekkevidde. Kjolen var for dyr og jeg var for blakk uansett.

Jeg hadde funnet fine ting til ham i år. Han ønsket seg ingenting, men jeg hadde plassert meg selv på den høye hesten og tenkt at jeg, som er kjæresten hans, klarer nok å pønske ut noe han blir mer eller mindre oppriktig glad for. Fordi jeg kjenner han, tenkte jeg. Og jeg gjorde vel det. Med unntak av en cd han hadde fra før - men det så jeg på som et ok tegn. Jeg hadde i hvertfall ikke bommet. Og vi åpnet altså gavene før vi dro hver til vårt. Han hadde kjøpt en kjole. Dristig trekk, men samtidig, jeg elsker kjoler. Så om det var midt i blinken? Ja. Jeg skulle bare hatt litt større pupper.

Fin fyr

2008-12-14T22:35:00.002+01:00
Jeg blir så innmari glad inni meg av dette bildet.

Yezz!

2008-12-13T17:55:00.002+01:00
I dag vekket Ida Marie meg med info om at hun hadde skrapet en mistel.
I dag óg.

Så ble jeg liggende og vri meg og være søvnforvirret av hvor mange flere misteler vi trenger nå for å vinne 100 000. Vi mangler bare tre nå, skjønner du.
Bare tre, på elleve dager. Det er fullt mulig.
Og alle ler av meg, fordi sannsynligheten er så innmari liten for å vinne på Yezz sin julekalender. Men noen må jo vinne, det er det alle glemmer. Og hvorfor skulle det ikke være meg og Ida Marie som får deilige hundretusen denne gangen?

Det er da man inni seg angrer på at man studerer matte, og ikke minst at kjæresten studerer matte, og man er nødt til å forholde seg så fortvilende kald, rolig og realistisk til alt sammen. For meg blir det svært vanskelig. Jeg har jo for vane å jevnt over tro. Jeg har troa! På deg, på en nasareer som var og er Guds sønn, på livet, på kjærligheten, ja, IKKE MINST KJÆRLIGHETEN!
Jeg tror. Jeg tror så intenst på alt jeg har troa på. Jeg tror også på menneskene, selv om de iblant er veldig dumme. Jeg tror faktisk selv på alle de menneskene som ikke tror, og som er redd for å tro, og som deler ut ørepropper sånn at andre også kan slippe å tro.

'Du skal ikke tro, du skal vite.'
Makan til bullshit. Du skal ikke vite, du skal tro. Du skal ha troa! Du skal ikke være så forsvinnende realistisk at du undergraver deg selv og det som gjør deg til den du er. Alt er ikke bevisbart. Det er helt greit, det. Det er faktisk veldig, veldig fint. Det hadde vært så altfor endimensjonalt dersom det hadde vært annerledes. Det er noe der. Det som for eksempel henger svevende bak dikt og filmer og musikk, som du enten elsker eller hater, men du veit ikke hva det er. Det som for eksempel får deg til å bli forelska. Eller det som får deg til å elske. Eller det som får deg til å smile.

Jeg har troa på deg.

Sånn skal det gjøres!

2008-12-10T20:24:00.003+01:00
Hvis det skulle skje deg at du kvelden før matteeksamen oppdager et emne du ikke har helt oversikt på:

- Bestem deg for å stå opp kanskje klokka seks dagen etter. Det går greit. Du klarer litt lite søvn.
- Klokka seks om morgenen smører du to knekkebrød, gjerne med nugatti, før du setter deg ned og kjører igang med regning. Det går fint. Du er våken nok.
- Hvis du også, mot formodning, skulle disponere en bil i tigerstaden, bruker du nettopp denne for å komme deg til eksamenslokalet, som ligger i et høl av et trafikkaos. Fordi du kan. Det går fint, du kræsjer ikke selv om du ikke får skrapet rutene tilstrekkelig. Og det er innmari kjedelig å skrape vinduene in the first place.
- Ikke ha med niste. Mat sinker deg bare. Kanskje godteri. Ikke for mye vann, da må du bare på do, og det har du heller ikke tid til. Det ordner seg, du har resten av dagen til å tisse.
- Jobb flittig med oppgavene, og finn løsningene.
- Bruk bilen og kjør ut for å spise med kollokvie/studievennene dine etterpå. Kanskje kjør til Majorstua, BilaBong, fordi der har de god mat til ikke altfor mye. Ta deg en cola. Du klarer deg på litt mindre penger enn du tror.
- Kjør hjem, fordi klokka bare er to og du har fortsatt reelle sjanser til å finne parkeringsplass. Men klokka to går det fint. Faktisk på omtrent akkurat samme stedet du sto.
- (Og nå det viktigste punktet:) IKKE SETT DEG NED. Kjøkkenstol går til nød, men hold deg langt unna alt som ligner en sofa eller seng. Da kommer du ikke til å komme deg ut.
- Nå kan du gjøre alle andre ting enn å tenke på neste eksamen som er om seks dager. Men ikke slapp for hardt av. Du kan for eksempel, hvis mitt lysende eksempel har fungert fint hittil;
- Sette lussekatt- og brøddeig.
- Bake lussekattene umiddelbart.
- Mens lussekattene hever kan du:
- Begynne å trille marsipan.
- Steke lussekatter.
- Dyppe marsipankuler i sjokolade.
- Bake brødene, og steke de.
- Støvsuge opp griset ditt.

- Litt etterpå er det endelig dags for avslapning. Jammen ligger ikke fasiten ute på indernettet alt! (Potensielt) syvognitti av hundre, det er helt okå. Omtrent på linje med dagsinnsatsen.

Slik, akkurat slik skal det gjøres, Madeleine!

Matterespekt!

2008-12-07T22:57:00.002+01:00
"Hvorfor i Himalaya valgte du matematikk, Madeleine?"

Dette var tanken jeg forutså at kanskje ville komme i disse tider. Vel. Akkurat den tanken, eller noen som betyr det samme, formulert annerledes, har jeg ikke tenkt. Men at eksamenstid er, kremt, en spennende ting, er sikkert. Og visst.

Så jeg tenkte det ville være fint å gå igjennom lista mi med grunner.

Til madeleine desember 08
Dette er hvorfor jeg har valgt studiet Matematikk, informatikk og teknologi:

- Jeg elsker matematikk. Det er kjærlighet, det er ekte kjærlighet. Jeg liker håndfastheten - samtidig med svevinga. - Dette gjør jeg fortsatt. Skjønner ikke helt hva jeg mente med "sveving".
- To streker under svaret. - Ja, for all del, hver gang det skjer er det innmari gøy.
- Jeg koser meg med å regne. Jeg koser meg, virkelig. Forutsatt at jeg får det til, åpenbart. Men jeg koser meg. - Åhjess.
- Eliminasjonsmetoden; det er ikke det at jeg ikke trives i andre fag. Jeg liker å lære, og det er veldig mye som er spennende. Men det blir så sabla kjedelig i lengden. - Og ikke minst. Jeg har fått utrolig mye mindre respekt for andre fag. Og det er jo ganske respektløst av meg. Så det skal jeg vel egentlig ikke prate noe særlig mer høyt om.

Fire på første, eh, andre

2008-12-02T00:15:00.002+01:00
Jeg har stekt hjemmebakte brød. Så det er min unnskyldning for å sitte oppe.

Fire jobber jeg har hatt:
Bakeren, Kardemomme By. Intervjuet folk på kollektivfart om reisene deres. Skribent av petit i Grimstad Adressetidende. Velkomstteam på Enter Forsikring.

Fire bøker jeg kan lese om og om igjen:
Jeg pleier egentlig ikke å lese så mye om og om igjen. Lest er lest. Men. Bibelen, åpenbart, alle Harry Potter har potensiale, Jørgen + Anne = Sant, Kalkulus.

Fire steder jeg har bodd:
Fevik, Grimstad. Majorstua/Torshov, Oslo. Yabello, Etiopia. Nairobi, Kenya.

Fire tv-programmer jeg liker:
Sex and the City. Desperate Housewives. TV-pastoren. Blåfjell.

Fire steder jeg har vært på ferie:
London. Mombasa, Kenya. Danmark. Stavanger.

Fire websider jeg besøker daglig:
db.no, facebook, gmail, db.no/tegneserie

Fire steder jeg heller ville vært akkurat nå:
I han fines armkrok. Alle andre steder, typ i verden, nesten. På ferie. Blindern, 16.desember etter siste eksamen.

Og nei, jeg tagger ikke videre.

Første søndag i advent

2008-11-30T19:28:00.002+01:00
Adventsstaken var oppe på torsdag allerede, og i dag ble den tent. Helt alene. Med gudstjenesten på nrk i bakgrunnen.

Så tenner jeg et lys i kveld
Jeg tenner det for glede
Det står og skinner for seg selv
Og meg, som er tilstede

Jeg synes det er veldig underlig å merke hvor tillatt det er å være kristen i jula, kontra resten av året. Hvor mange som er så mye mer åpne med hva de tror på, hva jula får dem til å tenke, nå i disse tider. Jeg synes det er fint, altså. På en måte. Med unntak av nettopp det at det er så mye mindre populært å være kristen straks juletreet står på verandaen.

Å prokrastinere profesjonelt

2008-11-29T23:24:00.004+01:00
Det å vite at jeg burde finne veien til senga, altså forflytte meg, via badet og tannpuss, de totalt to meterene til senga, gjør at hodet mitt på autopilot finner en haug av gode unnskyldninger for å bli sittende oppe litt til.

Apropos gode unnskyldninger så har hodet mitt jobbet på høygir med slikt de siste dagene. Torsdag: "Jeg får ikke lese, jeg sitter bare på internett på lesesalen. Jeg stikker heller hjem og rydder og støvsuger og pynter til advent. Så skal jeg lese i morgen." Fredag morgen, våkner: "Jeg er forkjøla! Bli frisk i dag, lese i morgen." Lørdag morgen, våkner: "Jeg er fortsatt forkjøla! Men jeg kan sikkert lese. Jeg skal bare på Storo-senteret først for å kjøpe små hemmeligheter."
Og jeg kan si at jeg er veldig slapp uten å juge. Spørsmålet er jo bare hvorvidt jeg ville vært så slapp hvis jeg hadde tatt meg sammen. Og for eksempel husket å spise. Arr. Jeg leder meg selv inn i onde sirkler. Særlig i denne koselige eksamenstid. Men i morgen. Jeg lover. Loverloverlover? (Og i morgen skal jeg jo tenne lys i min adventsstake også. Hurra! Og lese dikt. Eller synge. Helt alene.)

Du grønne

2008-11-26T17:59:00.002+01:00
Først: Holidays are coming! (Det er som kjent et problem at det er vanskelig å hvine skriftlig.)

På bussen hjem i dag satt jeg ytterst, ved siden av en mann. Mannen begynte å putte sakene sine oppi posen, og jeg tenkte at nå skal han nok av på neste stopp. Det skulle han ikke. Så da begynte jeg å tenke på hvorvidt det finnes mennesker som ikke tør å si i fra når de skal av bussen. De blir alltid sittende på til personen ved siden av går av. Ergerlig, helt sikkert, å alltid måtte gå dette ekstra stykket, så jeg fikk litt vondt av dem. Dog viste det seg at mannen ved siden av meg ikke var en av dem. Det gjorde han helt klart på neste stopp, eller før neste stopp, da han sa høyt og tydelig (til tross for at vi ikke en gang hadde utvekslet et smil) "Jeg skal av her, jeg". For all del. Her hersker flere teorier som gjør en slik replikk helt velplassert.
Mannen, la oss kalle ham Herman, (fordi han var så veldig korrekt), sa dette fordi...
a ) ...han var redd for å bli en slik en som jeg tenkte på.
b ) ...han hadde ikke tatt bussen på svært mange år, og trodde dette var den mest naturlige måten å komme seg ut av bussen på.
c ) ...årtiets dårligste sjekkelinje?

Noen flere glitrende forslag?