| lørdag, februar 19, 2011 |
| Vintersol |
I dag sto jeg opp litt for tidlig, og dro rett til FotoVideo for å kjøpe mitt første speilreflekskamera. FotoVideo har nemlig flyttet cirka 6 nummere i samme gate, og har feiret dette med supre tilbud hele uken; i dag var det amatørspeilrefleksen til Canon; EOS 1000D. I butikken var det god stemning og service, kaffe, brus og kjeks til de ventende fotografene. Så fikk jeg min lille venn, og dro hjem for å bli nærmere kjent med den.
Senere, før sola forsvant for dagen dro jeg ut for å finne på noe. Sånt man gjør på lørdager. Jeg hadde tatt med min nye venn, dermed ble dagen grundig dokumentert, og det tenkte jeg å dele med dere.
Jeg, William og Rebølla dro ned til Aker Brygge for å slikke sol.
Rebølla var så lur og fin og glad, for hun kunne kjenne sola varme bittelitt hvis hun sto stille.
Så glad at man måtte slenge litt på håret og ha det fint.
Jeg var selvsagt også rimelig fornøyd med mitt flotte kamera som lager flott lyd.
Mens fuglene var litt mer alminnelige i vinterlandskapet.
Etterpå kom Michael, Josva og Nora, og vi endte opp på Peppes Pizza. Noen mer som gangstere enn andre.
 |
posted by madeleine @ 22:04  |
|
|
|
| mandag, februar 07, 2011 |
| Reell bekymring for fremtiden - |
- det er vel ingen av dere som burde bli spesielt overrasket over at jeg er tilhenger av Jahn Teigen (til min bror, Kent William; San Francisco Morning) og Trond-Viggo Torgersen (en perle som er mindre kjent; Far). De siste årene har jeg utvidet voksne-folk-som-synger-norsk-perspektivet vesentlig.
Bjørn Eidsvåg (Skyfri Himmel) og Jan Eggum (Du kjenner ikkje meg) begynte vel i løpet av videregående, litt sammen med Sigvart Dagsland (Det er makt i de foldede hender). Har egentlig ikke fått fordype meg helt ordentlig i noen av dem enda. Også var det Louis Jacoby (Hverdag). Første året i Oslo ble også Erik Bye viktig ("og hvem har sagt deg at du kom til verden, for å få solskinn og lykke på ferden?" Så lenge skuta kan gå) I løpet av Etiopia-oppholdet lærte jeg meg mange av Øystein Sundes (Campingvogna) klassikere, og høsten 09 var det tid for Lillebjørn Nilsen (Inni mitt hode). Jeg har cden 'Vannmann' (som passer perfekt til mitt eget stjernetegn) av Wenche Myhre, og hørte på den mye for kanskje tretten år siden, så sangene har satt seg godt. Jeg hentet henne opp igjen fra glemselen med den utrolig sterke Vi lever (basert på en fransk original). Så mer Wenche Myhre med Du skal få din dag i morgen. For ikke å glemme Anita Skorgan (Oliver) ! Og Nora Brockstedt... (En liten pike i lave sko)
Det er nesten sånn at den eneste jeg har holdt meg unna er Finn Kalvik. Og det går greit.
Konseptet er enkelt; jeg har vært på kvasisiden av musikkens verden. Og er der sikkert til dels fortsatt, altså, det å ha en cd-hylle (i den grad det finnes lenger) som reflekterer at du er kul. Men jeg har gitt opp å dekke over at noen sanger gir meg mer livsglede og energi enn andre. Deriblant altså disse flotte, norske formidlerne, sangere med hver sin tydelige og nydelige stemme. Du kan si det er enkelt så mye du vil. Jeg nekter å høre på kul musikk som jeg ikke liker.
Spørsmålet er åpenbart; gjennomsnittsalderen på de nevnte nordmennene er faretruende høy, og det går opp for meg at jeg sannsynligvis kommer til å overleve de fleste av dem. Men hvem tar over?
Og i dag var jeg, Eva-Darling og tilhørende menn på 20 spørsmål-opptak. Der var også Trond-Viggo. Det var stort. (Hvis du er for ung/dum; 20 spørsmål (trykk på linken uansett!))
Videre følger et usaklig langt bildepotpurri av alle nevnte, uten kildehenvisninger til hvem som er fotografen - prøver meg på rosabloggtilnærminga; kilde: images.google.com. Dette fordi jeg har begynt å tenke at et innlegg uten bilder er et dårlig innlegg. Beklager dette. Hør heller på minst en av sangene jeg har tipset deg om, hva?
 |
| posted by madeleine @ 22:01 |
|
|
|
| tirsdag, februar 01, 2011 |
| De jeg trenger for å puste |
Det er lett å føle seg liten og ensom i en stor by.
Jeg er for meg selv
og jeg er ikke redd,
bare redd -
for å bli helt alene.
Jeg har bare meg,
og jeg skal ingen sted -
bare dit jeg må være den ene
Jeg følte meg relativt dårlig utrustet på vennefronten da jeg kom til Oslo for fire og et halvt år siden. Jeg hadde noen få, litt diffuse venner fra Grimstad, ei veldig god ei fra Tromøya, en storebror, ei livslang bestevenn i Asker, noen som jeg kjente fra Internett og ikke minst flyttet jeg sammen med to ukjente frøkner (som viste seg å være fantastiske). Selv om jeg alltid har verdsatt kvalitet ovenfor kvantitet i vennskap, så var jeg litt bekymra for å bli Viggo Venneløs i den store byen. Jeg satset alle vennekort på året på Filadelfia Bibelskole.
Man kan si mye rart om bibelskoler og kristne generelt, men det er ingen tvil om at de beste vennene er de man har åpnet hjertet for. På bibelskolen ble vi utfordret i stor grad på nettopp dette. Og derifra sitter jeg igjen med mange knallvenner. Senere har flere, gode, nære kommet til, selvsagt, men det er ikke de jeg skal skrive om nå.
Nå skal jeg skrive om den beste vennen.
Den andre, å, kjære,
vil du være den?
Den som lar meg få noe å dele
som varmer der kulde og tomhet vil frem?
En som ser meg
og vet
og er som en venn -
så jeg ikke blir redd og alene?
Rebølla entret livet mitt med storm. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å bli venn med henne, av fordomsfulle årsaker som vi ikke trenger å gå inn på, men når vi først fant ut at vi hadde det fint sammen, var det gjort.
Rebecka er en sånn en som alle som har flyttet hjemmefra trenger, og en sånn en som jeg unner alle å møte. Hun er min mamma - hun er interessert i de minste ting som har skjedd meg siden sist. Hun er min pappa - hvis jeg ikke får fiksa noe, kan jeg spørre henne. Hun er mine besteforeldre - plutselig er vi gamlisungdom, og vi er det jaggu i sammen.
Og hun er min bestevenn, hun er min søster, min felles bygærning, i det hele tatt. Jeg og Rebecka kjenner hverandre litt for godt. Vi er til tider litt for tydelige til hverandre, og vi er nok litt mer forskjellige enn vi liker å tro. Eller omvendt. Vi lar hverandre se de slitsomme sidene og de mindre positive trekkene våre.
Alle vennene mine kjenner Rebecka. Rebecka er en sånn som man husker, og det er ikke bare på grunn av at hun har stort, fantastisk, rødt og krøllete hår. Men det har hun forsåvidt også. Jeg synes egentlig synd på deg hvis du ikke har en venn som Rebecka.
Jeg blir for meg selv
det er sånn vi er skapt
vi lever,
og det er det hele
vi nyter,
og strever
og tiden går tapt
sånn er livet et liv
kun det ene
Det andre, å, kjære,
vil du være det?
Det som lar meg få noe å dele,
som er ganske nært, nesten mitt,
men igjen,
bare stryker seg inntil
så nært som en venn...
Så du ikke blir redd og alene.
En som er der når du er alene.
Trond-Viggo Torgersen - En venn
 |
| posted by madeleine @ 21:58 |
|
|
|
|
| |
...liker Jesus, matematikk, pus, venner,
gutten min, god mat og det å være glad.
| hva var det jeg sa? |
|
| tidsmaskin |
|
|
| sånn ellers - |
hvis du har noe du ville ha sagt, send det til madeleii på ulrik.uio.no, foreksempel. som oftest er jeg nokså grei. |
| vinker |
|
|
|
|
